Publisert

Pipetobakk – råtobakk

Råtobakkene

Virginiatobakken

kommer, som navnet sier, fra Virigina – den kolonien Sir Walter Raleigh grunnla. Bladene er temmelig store, og den ferdige tobakken har en kraftig lys gul farge. Mange inkarnerte piperøykere regner denne som sin yndlingstobakk. Men der finnes forskjellige typer Virginia. Man må ofte prøve seg fram før man finner den man foretrekker — forutsatt at man insisterer på ren Virginia.

Burleytobakken

dyrkes først og fremst i staten Kentucky i Amerika. Bladene er smalere enn Virginia og er rødlige i tonen. De er svært tørre. Derfor brukes de i stor utstrekning til fremstilling av de sausede tobakken. Det kan ofte være vanskelig å identifisere en Burley. Under fabrikasjonen kan det være tilsatt så meget saus at den har skiftet farge totalt.

Perique

dyrkes i den amerikanske staten Louisiana, på fuktige, sumpete jorder. Den er meget fuktig og nesten sort i behandlet stand. Aromaen er høyst særpreget. Den kan ikke beskrives. Den må oppleves, hvis man er tilstrekkelig «innbarket» snadderøyker til å tåle den ren. Det sies om Perique at bare en eneste pipe kan gi «selv trenede røkere alle de symptomer som konfirmanten får av den første sigaren». Så ille trenger det jo ikke bli. Men det er kraftig kost, særlig for begynnere.

Tilberedningsprosessen for Perique tar til umiddelbart etter bladhøsten. De legges i tykke, cirka en fot lange ruller, som anbringes forsiktig sammen i store presser, og utsettes for et kraftig, konstant trykk. Rullene blir liggende slik i press i flere måneder mens tobakken gjærer, lagres, blir mørk og meget smidig og får en fin, aromatisk duft.

Det er ingen stor produksjon av Perique. Den røykes sjelden ren. Man bruker den vesentlig i mixture som dermed får sitt pikante særpreg.

Latakia

er en ganske liten plante som dyrkes i Lilleasia. Den blir bare 15-20 cm høy. Av andre tobakksplanter bruker man vanligvis bare bladene, og i visse tilfeller fjerner man til og med bladstilker og nerver. Men når det gjelder Latakia, går man fram på en annen måte. Hele planten skjæres av med stilk, blad og blomst, som så i 3-6 måneder henger på snor og røykes sammen med andre planter over et bål av ved fra en bestemt asiatisk eik. Det er denne behandlingen som gir Latakia’en den spesielle og karakteristiske røyksmaken og sorte fargen. Ekte Latakia er nesten like sterk og krydret som Perique. Den røkes bare sjelden ren, men brukes fortrinnsvis som ingrediens i mixture. Vanligvis er det meste som selges under betegnelsen Latakia ganske lett tobakk, tross den sorte fargen.

Imperietobakkene

dyrkes i de tidligere britiske koloniene. De kan være ganske velsmakende, men etter erfarne piperøykeres mening ikke så gode som andre. Rhodesia og Kenya er hovedprodusenter av disse tobakkene. Også. India er stor produsent av tobakk, men denne konsumeres for det meste på hjemmemarkedet.

Det er de råtobakkene vi har omtalt her som i alminnelighet brukes til pipetobakk. De fleste kan man få rene. Men vanligvis består de tobakkene man kjøper, av blandinger.
Man kan for eksempel få kjøpt ren Virginia. Men man kan også få Virginia blandet av forskjellige sorter. Man kan få tobakker som består av forskjellige blends eller blandinger, f. eks. Virginia og Perique, Burley og Latakia, eller andre kombinasjoner, eller blandinger av enda flere forskjellige råtobakker, og som betegnes som mixtures.

Alle disse kombinasjonsmulighetene gir anledning til rik variasjon i smak og aroma. Men blanding og tilberedning krever lang erfaring og en uhyre sterkt utviklet smakssans. Derfor må vi på det mest bestemte fraråde den ganske alminnelige røyker å gå i gang med eksperimenter. Man hevder ofte om røykere som synes de har funnet det helt ideelle ved å mikse forskjellige tobakker de har kjøpt ferdigblandet. Slike eksperimenter bør man holde seg unna. Man oppnår aldri så gode resultater som profesjonelle tobakksfolk kan nå. Som oftest oppdager man dessuten at man kan få kjøpt en ferdigblanding av samme smakstype, og akkurat en liten anelse bedre enn ens eget brygg.

Publisert

Tilberedning av pipetobakk

Tilberedning av tobakk kan vi dele i to avsnitt:

1) Lagring og flavouring.
2) Skjæringen.

Tilberedningen kan begynne umiddelbart etter høstingen slik som med både Perique og Latakia — selv om det foregår forskjellig. Også andre tobakkslag kan lagres og forbehandles under særforhold, som ofte er fabrikantenes velbevarte hemmelighet. Derfor kan den ukyndige lett bli overrasket over å oppdage Virginia som er nesten like svart som Perique eller Latakia. Den mørke fargen kan både skyldes gjæringen, lagringen og etterprosessen.  Man må aldri la seg lure av fargen. Begynnere flest er tilbøyelige til å tro at lys tobakk må være mild og den mørke sterk. Men det kan man ikke stole på. Man bør prøve seg fram eller søke råd og veiledning hos en mer kyndig.

Flavouring

vil si at tobakken tilsettes bestemte smaks-stoffer som gir den en annen smak og aroma enn dens egen. Det kan være godt, og det kan være vondt. Om man liker det er en smakssak.
Det er en produksjonshemmelighet hvilke smaksemner som tilsettes de forskjellige tobakksmerker. Man kan få kjøpt tobakk som er så sterkt flavoured at det smaker mer parfyme enn tobakk. Noen synes det er raffinert. Men de fleste foretrekker å røke tobakk. Andre tilsetter smaksstoffer som fremhever tobakkens smak og aksentuerer den. Det kan for eksempel være tilfellet med de sausede tobakkene. Man kan tilsette en saus som hovedsakelig består av sviskesaft, og det smaker slett ikke ille. Enkelte lidenskapelige pleier også å gi tobakken noen dråper whisky eller cognac hvis den har stått og blitt for tørr. Det kan gi en ganske raffinert aroma.

Etter mer erfarne røkeres mening er det i våre lager ofte spørsmål om et visst misbruk av flavouring, især når det gjelder tobakk i de billigste kategoriene. Slagordet fra et salgssynspunkt er jo i dag at man skal gi forbrukerne det de vil ha. I vår strømlinjede, mekaniserte, ensrettede tid vil forbrukere flest helst ha allting mest mulig lettvint, harmløst og likt. Dette ønsket oppfyller fabrikantene beredvillig, når det dreier seg om tobakk i den billige prisklassen. De fleste av dem fremstilles etter prinsippet «mild, mildere, mildest». Deres vesentligste dyd er at man får røk i munnen når man har dem i snadden og tenner. Smaken er det som oftest bare ubetydelig forskjell på.

Korrekt anvendt kan flavouring som nevnt være et raffinement. Men den kan også være et skalkeskjul for slett kvalitet. Jo sterkere smaksstoffer man tilsetter, dess mer mister tobakken sin opprinnelige smak — altså også den dårlige. Begynnere og amatører kan ha hygge av de sterkt smaksatte og meget «milde» tobakkene. De kan ta brodden av innrøykings- og tilvenningsprosessen. Men så snart begynnerstadiet er over, vil det hos dem som blir virkelige piperøykere oppstå en naturlig trang til å røyke tobakk som smaker og dufter, og da helst litt særpreget.
Det er en utbredt misforståelse at det er snobberi å foretrekke importerte britiske tobakker — det som uelskverdige medmennesker kaller «engelsk syke». Det stemmer ikke. De kjente engelske merkene fremstilles på basis av ofte sekelgamle overleveringer. De settes sammen med det ene formål å gi en smaksopplevelse på høyde med det som i de siste 3-400 år har vært ansett som virkelig nytelse i piperøyking. Man har ikke latt seg ensrette av flertallets ønsker, men holdt seg til blandinger og kvaliteter som kan stå for eksperters krav. Derfor — og ikke av noen annen grunn — er så mange pipekjennere tilbøyelige til å foretrekke de importerte engelske og skotske tobakkene.

Skjæring

Skjæringen er neste faktor som kan få avgjørende innflytelse på smaken. Der er fire hovedtyper som vi skal gjennomgå, her.

Flake cut,

som også. kalles Cutcake eller Platetobakk, fremkommer ved at tobakken etter tilberedningen blir presset i blokker som skjæres i tynne skiver. Dem stopper man i pipen — en eller to av gangen — slik at endeflatene vender oppover. Det lyder kanskje rart. Men det er viktig at tobakken stoppes akkurat slik. Det er da at slik skåret tobakk får sin karakteristiske smak, sammenlignet med nøyaktig samme tobakksblanding skåret annerledes.
Platetobakk bør stoppes i den form den har i esken og med endeflatene opp.

Cut plug

lages på samme måte som flake cut, bare at platene etter skjæringen blir «rubbet» eller krafset opp. Mange tobakksmerker får man både i flake cut og cut plug. Blandingen er identisk. Bare skjæringen er forskjellig. Men forsøker man å røyke en pipe av hver skjæring umiddelbart etter hverandre, vil man bli overrasket over forskjellen i smaken. Det skyldes at de to skjæringene brenner helt forskjellig. Så lite skal det til for en som har trenet opp og utviklet smakssansen.

Mixture

snittes råtobakken i lange, smale strimler. De forekommer i tre forskjellige bredder: «Coarse Cut», «Medium Cut» og «Fine Cut». Strimlene i coarse er de bredeste. Fine cut er så tynnstrimlet at tobakk med dette snittet ofte brukes til sigarettrulling.
Mixturesnittene brenner forskjellig og gir tilsvarende avvik i smaken som nevnt under platetobakken. Det er naturligvis en smakssak hvilket snitt man foretrekker. Man må prøve seg fram. Etter min mening er medium cut best. Røyker man fine cut, som forøvrig også er aldeles utmerket, skal man være oppmerksom på at den brenner svært lett. Man må være varsom med å suge for kraftig, og bokstavelig talt omtrent bare «puste» gjennom pipespissen. Ellers brenner tobakken så varmt at den biter på tungen.
I mixture er altså både blanding og snitt smaksbestemmende. Men det kan være verd å peke på nok en detalj. De lange strimlene i mixture muliggjør stoppe-teknikken «one flow»: man fortsetter å stoppe til pipen er full — uten å stanse underveis for å presse de enkelte lagene sammen. Med denne teknikken får man enkelte eller flere lag av de lange strimlene til å strekke seg helt fra pipebunn til hodekant. Når man tenner og røker, vil strimlene virke som en slags «lunte» og lede varmen nedover og gjøre det forholdsvis lett å røke et «stopp» med bare en tenning, hvilket avgjort gir den høyeste nytelse.

Spun cut

fremstilles av råtobakk skåret i lange strimler, som mixturen. Spun cut er også blanding, og de forskjellige merkene kan variere sterkt i smak.

Spun cut — som forøvrig også forekommer under betegnelsene «curly cut», «bird’s eye», ocurlies» — får man ved å tvinne strimlene til en lillefingertykk stang eller stokk som så snittes i ganske tynne, runde skiver. Blandingsforholdet i hver skive er nøyaktig ens, hvilket gir nøyaktig samme smak i hvert «stopp», forutsatt at pipen er stoppet like fast hver gang. Det kan ha betydning for en virkelig smaksbevisst piperøker. I mixture, der tobakkene ligger løst om hverandre, kan et stopp komme til inneholde for eksempel mer Latakia enn et annet, hvilket selvsagt forandrer smaken. Men spun cut gir trygghet på at alle stopp smaker likt, forutsatt — som sagt — at hvert stopp er foretatt på samme måte.
For stoppingen av spun cut gjelder det samme som for flake cut eller cut cake. Man bør ikke rubbe eller gnukke den mellom hendene, men stoppe den i den formen den har i boksen. Det skjer ingen større skade enn den vi beskrev ved omtalen av flake cut. Men hvis man likevel gnir ut spun cut, kan man like godt kjøpe mixture — iallfall ødelegger man det meste av spun cups egen sjarm ved å gni den i hånden først.
Når man stopper med spun cut, bør man være klar over at man helst skal stoppe curliene loddrett — særlig øverste lag. Hvis en av de små platene kommer vannrett — eller kanskje flere også for den saks skyld — blir det vanskeligere å få og holde fyr enn om platene kanttennes og brenner slik.

Granulert.

Fjerde hovedtype snitt er den som kalles granulert. Den finner man oftest i amerikansk tobakk. Bortsett fra at tobakken er annerledes tilberedt, og blandet av råtobakker som kan være vesensforskjellige fra de hittil nevnte, er dens mest karakteristiske trekk at den er skåret i nesten kvadratiske små biter som kan helles direkte fra boks ned i pipehodet og presses sammen med ett eneste kraftig trykk av tommel eller pekefinger.
Amerikansk granulert tobakk har — som sagt — sin ganske spesielle smak. Den er meget mild og — etter min mening — temmelig kjønnsløs. Men det kan være ganske hyggelig å «ta den innimellom» — eller som første morgenstart. Men det er en ganske annen historie, som vi skal komme tilbake til senere.

Før vi forlater tobakken for en stund, må vi komplettere bildet ved å snakke Litt om pakningene. All virkelig god tobakk leveres i blikkboks, som enten er vakuumforseglet eller loddet igjen med en tynn blikkplate rett under lokket, som har en kniv til å åpne med. Mangeårig erfaring viser at denne pakningen best bevarer aroma og smak i samme fine stand som da tobakken forlot fabrikken. Dessuten egner blikkboksen seg godt til å oppbevare den tobakken man ikke tar med seg. Skulle sentralvarmen ha tørket ut tobakken for meget, er det lett å plassere et stykke vått trekkpapir i bokslokket, og tobakken suger snart opp så meget at den får tilbake den fuktighetsgraden som smaker best.
De moderne plastkonvoluttene må betraktes som ennå et utslag av fabrikantønsket om å gi forbrukerne det de helst vil ha — ut fra massens sviktende forutsetninger for å dømme og bedømme med sakkunnskap. Derfor har man funnet på noe smart, praktisk, moderne som massene faller for — men som på langt nær løser oppgaven så tilfredsstillende som den gammeldagse gjennomprøvde pakningen.
Plastkonvoluttenes største ulempe er at de beskytter tobakken meget dårlig når de først er åpnet. Det er selvfølgelig individuelt hvor lang tid man tar på de 50 grammene en sånn plastpose gjerne inneholder. Men hvis man ikke er tobakknarkoman — hvilket ekte piperøykere aldri er — kan det godt gå 3-4 dager før tobakken er brukt opp. Ruskomsnusket i en sånn plastgreie som man har gått rundt med i 3-4 dager er helt sikkert ikke mye tess.
Vil De sikre Dem alltid å få mest mulig for tobakkspengene, hold Dem da til de merkene som kommer i vakuumforseglede blikkbokser og ha aldri mer i tobakkspungen enn De røyker i løpet av en dag eller høyst to.