Publisert

Valg av pipe

I pipebutikken kan man i hovedsak velge mellom to kvaliteter av piper – piper av pæretre eller piper av briar.

Pæretre

De billigste pipene er laget av pæretre – rotstokken av et gammelt pæretre som tørkes utendørs i flere år før det kuttes til emner som formes til tobakkspiper. Pæretre har ikke en så kompakt struktur i veden som briar. En pipe av pæretre må derfor røykes med omhu og aldri varmrøykes. Dersom en pipe røykes for hardt (for mye tobakk, for hardt sug), risikerer men at pipehodet sprekker av varmen.

I og med at pæretrepipene er så mye billigere enn briar, kan disse være en fin start for en nybegynner. Når man så finner at piperøyking er noe man vil fortsette med, er det på tide å investere litt mer i en dyrere pipe.

Briar

Piper i briar er kvalitetspiper. Briar er en svært kompakt tresort som ikke gir noe som helst smak til tobakken som røykes. En erfaren piperøyker vil ikke velge noe annet enn en briarpipe.

Krokpipe eller rett pipe

En krokpipe er en pipe der munnstykket er bøyd. Dette er den ikoniske fasongen vi finner på bilder av gamle fisker, sjøulker osv. En krokpipe har den fordelen at den henger lett og uanstrengt i munnen slik at hendene er frigjort, men behøver ikke holde på den hele tiden.

Ulempen med en krokpipe er at pipehodet kommer nærmere ansiktet slik at man kan få røyk øynene. Spytt kan også lett sive ned i munnstykket og samle seg i bunnen av pipehodet. Krokpiper er derfor ikke anbefalt for nybegynnere.

Rette piper bringer pipehodet lengre bort fra ansiktet, og om de holdes på korrekt måte, vil det heller ikke kunne renne spytt ned i munnstykket. I de fleste piperøykekonkurranser (ja, det er til og med verdensmesterskap i piperøyking) velger deltakerne rette piper, ikke minst for å kunne røyke sakte og kontrollert. I en slik konkurranse vinner den som klarer å holde liv i pipa lengst mulig.

Rette piper var de foretrukne pipemodellene på 50- og 60- tallet. Om man ser gamle filmer og annonser, vil som regel den piperøykende mannen benytte en rett pipe.