Det finnes hundretusener som røyker pipe. Virkelige piperøykere er det dessverre forholdsvis få av. Årsaken er at piperøyking er en kunst man må lære seg å beherske.
På samme måte som med bilkjøring, at det er noe man må lære seg - forholder det seg med piperøykingen. Ingen kan bli piperøyker med mindre han forstår hvordan pipen funksjonerer, hvordan den skal behandles for å virke best, hvilke tobakker som skal brukes, hvordan disse tobakker skal stoppes og røykes, og hvilke små finesser han kan benytte seg av for å gjøre nytelsen så fullkommen som mulig.
Det er naturligvis en frivillig sak om man gidder å gjøre seg denne uleiligheten. Enhver kan kjøpe seg et trestykke med et hull i hver ende. I det ene kan han stoppe en tobakk som smaker som å rekke tungen ut av vinduet. Det andre kan han patte på, så han får røyk i munnen. Slik gjør de fleste det. Det er like enkelt som det er for en skolegutt å smugrøyke sin første sigarett. Det har bare ikke noe med piperøyking å gjøre.
Basisutstyret for en piperøyker er foruten selve pipa og tobakken også
Din første pipe trenger ikke være av den dyreste sorten, men en god pipe av et hardt treslag, f.eks Briar, vil gi en god smaksopplevelse og røkeglede.
En ny pipe må innrøykes - se eget innlegg om dette.
Pipe og alt nødvendig utstyr får du ved å kjøpe en av våre startpakker.
Pipen stoppes.
Å fylle pipa med tobakk kalles å stoppe en pipe.
En ny pipe bør de første 5 - 8 gangene ikke fylles mer enn 3/4 full.
Tenn pipen grundig og pass på at stort sett hele tobakksflaten tar fyr fra starten av. Bruk pipestopperen til å klemme på plass tobakk som gjerne reiser seg under prosessen. Ta noen kraftige drag mens du gjør dette.
Pipen røykes
Skal man full glede av pipen, må den ikke røykes for hurtig. Langsom og vedvarende røking sikrer at røyken ikke svir på tungen og man får full glede av røkens aroma.
En nybegynner vil sannsynligvis ha problemer med å holde gloen vedlike på et lavt temperaturnivå uten at den slokner. Det vil derfor være klokt å konsentrere seg helt og fullt om piperøykingen de første stoppene, istedet for å forsøke å kombinere røykingen med f.eks. kortspill eller heftige diskusjoner. Slokner pipen før den er røykt ut, bør den tennes så raskt som mulig igjen, eller man kan skrape ut den brente tobakken, samt det øverste laget av den ubrente, da kan den godt ligge en liten stund. Dette er for å unngå at asken infiserer den urøykte tobakken, noe som vil føre til at pipen kan bli surklete og at røyken får en sur og besk smak.
Bruk pipestopperen til å presse tobakken litt tettere når du merker at gloen er i ferd med å dø ut, samtidig med at du tar noen kraftige drag for å øke trekken.
NB! Dersom pipehodet begynner å bli varmt så legg øyeblikkelig pipen fra deg å la den hvile i 5 minutter. Det samme gjelder dersom man kjenner en brent tresmak.
Når man skal tenne opp en pipe som har sloknet, bør man helle ut asken på toppen og stoppe den resterende tobakken litt sammen med pipestopperen. Det vil etterhvert bli en erfaringssak hvor tett man selv ønsker å stoppe pipen for å oppnå optimal nytelse av røykingen. Det anbefales at pipen røykes helt til bunn (særlig i begynnelsen).
Et lite tips m.h.t. tobakk: Det er ingen tragedie om tobakken blir tørr i esken/posen. Den smaker like godt og er faktisk lettere å røyke og å holde fyr enn fersk, nyåpnet tobakk. Men blir den for tørr så fungerer IKKE det gamle kjerringrådet om å legge en potetskive eller to oppi tobakken for å fukte den opp - den vil da fort begynne å mugne. Bruk heller en dedikert humidifier.
Pipen surkler
Dersom pipen blir surklete mens du røker, skyldes det høyst sannsynlig at det har satt seg et rusk i røykkanalen. I så fall: Ta av spissen (munnstykket) og stak opp røykkanalen med en piperenser.
Innhalering
Det er ikke nødvendig å innhalere røyken. I piperøykning, som med sigarer, så er det smaken av god tobakk og pipe som er det sentrale. Og som vi alle vet så er det kun i munnhulen at smaksløkene sitter.
Rensing og vedlikehold
Når pipen er røykt ut slik at den er helt tørr i pipehodet, skal asken og eventuelle tobakksrester kunne tømmes ut ved å vende pipen opp-ned og gi den noen lette bank i bunnen med fingrene. Bruk pipeverktøy for å pirke ut tobakksrester. Derpå renses røykkanalen i såvel hode som munnstykke med en god piperenser. Legg pipen bort og la den lufte seg og "hvile" noen timer før neste stopp. Egentlig bør man ha flere piper, slik at hver pipe får en lang hvileperiode mellom hvert stopp.
Etter noe bruk vil det etter hvert dannes en slaggskorpe som blir tykkere og med tiden føre til en trang/tett røykkanal, og mindre indre diameter på hodet. Røykkanalen må man da stake opp med et lite bor (4-5 mm diameter) eller metallstang og gjerne renses med piperensere fuktet i rensevæske (rødsprit kan brukes). Slaggskorpen i pipehodet bør slipes ned med en spesialfreser med litt mindre tverrsnitt enn pipehodets indre diameter. Skorpen skal ikke fjernes helt, da den virker som beskyttelse som gjennombrenning. Men blir skorpen for tykk, vil den kunne få pipehodet til å sprekke.
Innrøyking av ny pipe
Når man skal røyke inn en ny pipe, bør det foregå med all den ettertanke og omhu oppgaven krever. Framgangsmåten kan være avgjørende for hvordan pipen kommer til å arte seg i fremtiden. Slumser man med innrøykingen og altså mishandler pipen, risikerer man å ødelegge den og brenne den ut så den kreperer før tiden.
Valg av tobakk til innrøyking
Hvilken tobakk man bruker til de første stopp spiller en viss rolle for innrøykingsprosessen. Begynnere gjør ofte den feilen å foreta innrøykingen med en mild mixture. Det er det dummeste man kan gjøre. Det merkelige med mixture er at riktignok er den mild, men den må røykes meget langsomt for ikke å bite på tungen.
Under enhver omstendighet står man seg på å velge en godt sauset flake - som for eksempel Mac Barens Navy Flake. Flake og Cut plug-tobakker har to fordeler i denne forbindelse. De mildner sviingen på tungen og munnens slimhinner og bygger fortere den beskyttende slaggskorpen i pipehodet under innrøykingen. Denne skorpen er aske og fukt fra tobakken som avleires på pipeveggene. Dette slagget har avgjørende betydning for pipens fremtid. Dels beskytter slaggskorpen mot gjennombrenning, dels hjelper den til med å gi pipen dens fremtidssmak.
Stopping av pipen
Stopp pipehodet halvt eller to tredjedeler. Høyere må man ikke stoppe de første 6-8 gangene. Mange er ikke klar over hvor fast man skal stoppe. Det er en teft som kommer med øvelsen. Skal man gi en rettesnor, må det bli at man skal stoppe akkurat så fast at en uten vanskelighet kan «puste» gjennom pipemunnstykket, og aldri så løst at man ikke kjenner at luften møter motstand når man trekker.
Tenningen må foregå grundig og omhyggelig. Man må passe på at hele stoppflaten har fattet — brannflaten. Når man har forvisset seg om at den side av saken er i orden, kan man gå i gang med selve røykingen.
Røykingen
Så, langt kommet, må nybegynnere innstille seg på å lære noe helt nytt; for pipe røykes nemlig på en ganske annen måte enn man ellers røyker. Fra sigaretter er man vant til å ta korte, kraftige drag og blåse røyken fra seg. Det går ikke med pipe. Da må man røyke rolig fra første munnfull til siste tobakksfnugg er brent til aske.
Læreregler for denne teknikken går det ikke an å gi. Bare man gir tål, kommer det helt av seg selv. Men tålmodighet må til — og en like stor porsjon utholdenhet. Mens man ennå er uøvet, bør man bare røyke pipe når man har tid til å konsentrere hele sin oppmerksomhet om røykingen.
En pipe må helst ikke gå ut før den er ferdigrøykt. Å rekke så langt krever både konsentrasjon og viljestyrke. En pipe smaker alltid best om man kan klare å bruke bare en eller høyst to fyrstikker fra første gangs tenning til man banker ut.
Piper av pæretre er lettere (og rimeligere) enn piper av briar og hardwood. Imidlertid må piper av pæretre røykes med omtanke, da varmrøyking kan medføre at pipehodet slår sprekker eller brennes igjennom.
Går pipen ut under innrøykingen, tenner man igjen og fortsetter å røyke. Sånn holder man på helt til hvert bidige tobakksfnugg er forvandlet til aske. Selv om man føler seg fristet til å krafse ut de siste våte tobakksrestene på halvveien, må man beherske seg, og la det være. Disse klissbløte bladene kan nemlig danne begynnelsen til sur pipe, noe de fleste begynnere fører en fortvilet kamp mot. Unngår man dette, og røyker pipen helt til bunns hver gang, slipper man som oftest å ergre seg over sur pipe. Derfor må man fortsette til den bitre ende, selv om det i begynnelsen kanskje kan være hardt for den som ikke har fått sin ilddåp.
Etter røykingen
Når snadden er røykt ut, tar man en piperenser og kjører den et par ganger gjennom røykkanalen. Da ser man om rens var nødvendig — men heller rense en gang for mye enn for lite. Under innrøykingen må man rense ofte, fordi det i røykkanalen setter seg særlig mye avfall både fra tobakken og røykerens spytt. Når pipen er ren, setter man den i pipestativet, som hører med til enhver piperøykers utstyr. Man kan få stativer som rommer fra én opp til et dusin piper. Uansett hvor beskjedent man starter, bør pipene alltid stå i stativ når de ikke brukes. I pipestativet står de i riktig stilling med hodet ned og spissen skrått opp. Væsken fra røykkanalen kan renne ned i hodet og tørke av luften i værelset. Og det kommer «frisk luft» og gjennomtrekk i pipene selv når de står og hviler.
Munnstykket bør ikke fjernes mens pipen er varm. Da kan man da lett brekke av røret på dette. Dersom munnstykket sitter hardt også når pipen er kald, kan man smøre litt vaselin på røret, evt. også pusse forsiktig med fint sandpapir i hullet der røret settes inn.
Vær OBS på at om man brekker pipemunnstykket, så vil ikke dette være grunn til reklamasjon.
I pipebutikken kan man i hovedsak velge mellom to kvaliteter av piper – piper av pæretre eller piper av briar.
Pæretre
De billigste pipene er laget av pæretre – rotstokken av et gammelt pæretre som tørkes utendørs i flere år før det kuttes til emner som formes til tobakkspiper. Pæretre har ikke en så kompakt struktur i veden som briar. En pipe av pæretre må derfor røykes med omhu og aldri varmrøykes. Dersom en pipe røykes for hardt (for mye tobakk, for hardt sug), risikerer men at pipehodet sprekker av varmen.
I og med at pæretrepipene er så mye billigere enn briar, kan disse være en fin start for en nybegynner. Når man så finner at piperøyking er noe man vil fortsette med, er det på tide å investere litt mer i en dyrere pipe.
Briar
Piper i briar er kvalitetspiper. Briar er en svært kompakt tresort som ikke gir noe som helst smak til tobakken som røykes. En erfaren piperøyker vil ikke velge noe annet enn en briarpipe.
Krokpipe eller rett pipe
En krokpipe er en pipe der munnstykket er bøyd. Dette er den ikoniske fasongen vi finner på bilder av gamle fisker, sjøulker osv. En krokpipe har den fordelen at den henger lett og uanstrengt i munnen slik at hendene er frigjort, men behøver ikke holde på den hele tiden.
Ulempen med en krokpipe er at pipehodet kommer nærmere ansiktet slik at man kan få røyk øynene. Spytt kan også lett sive ned i munnstykket og samle seg i bunnen av pipehodet. Krokpiper er derfor ikke anbefalt for nybegynnere.
Rette piper bringer pipehodet lengre bort fra ansiktet, og om de holdes på korrekt måte, vil det heller ikke kunne renne spytt ned i munnstykket. I de fleste piperøykekonkurranser (ja, det er til og med verdensmesterskap i piperøyking) velger deltakerne rette piper, ikke minst for å kunne røyke sakte og kontrollert. I en slik konkurranse vinner den som klarer å holde liv i pipa lengst mulig.
Rette piper var de foretrukne pipemodellene på 50- og 60- tallet. Om man ser gamle filmer og annonser, vil som regel den piperøykende mannen benytte en rett pipe.
Briar er en stor saktevoksende busk som tilhører trelyngfamilien (Erica Arborea) og som vokser naturlig i landene rundt Middelhavet. Busken blir som regel 1 – 4 meter høy og emner til pipelaging tas helt nederst på stammen, i overgangen mellom stamme og røtter. Den egner seg godt til formålet fordi den er hard, vanskelig å antenne og setter ikke smak på tobakksrøyken. Veden blir også brukt til knivskaft.
Briar blir delt inn i flere kvalitetsklasser, alt etter hvor gammel treet er. Dess eldre treet er, dess tettere og hardere er veden. I tillegg legges det vekt på mønsteret av årringer (‘grain’ på engelsk) og hvor fint dette vises i det ferdige produktet.
Før 1950 var det ikke uvanlig at man brukte briar som var rundt 250 år gammel, i dag er det vanlig at man bruker briar som er minst 30 år gammel.
Veden høstes, deles opp i emner som så kokes i vann for å fjerne kvae. Deretter lagres og tørkes emnene i minst ett år (gjerne flere) før de deles inn i mindre stykker som er passende for pipelaging.
I pipelagingen klassifiseres gjerne briar som Extra eller Extra-Extra alt etter hardhet og mønster.
Merskum er et mineral (sepiolitt – et magnesiumsilikat) som i hovedsak utvinnes i Eskisehir i Tyrkia. Merskum danner blekgule eller gråhvite masser som er særdeles bløte, porøse og flyter på vann, noe som har gitt opphav til navnet. (fra Tysk – Meerschaum – havskum) Det har en matt, jordlignende overflate som blir blank ved polering. Mineralet kan finnes flytende i havet i Svartehavsregionen og derav navnet – havskum.
Den første registrerte bruken av merskum for å lage piper er fra rundt 1723. Mineralet ble raskt verdsatt som det perfekte materialet for å gi en kjølig, tørr og smakfull røyk. På grunn av den porøse naturen til merskum trekkes fuktighet og tobakkstjære dypt inn i steinen. Merskum ble en førsteklasses erstatning for de dagers leirpiper og forblir verdsatt til i dag, selv om briarpipene på midten av 1800-tallet har blitt de som er vanligst i bruk.
En merskumpipe er ofte rikt dekorert og lages av dyktige håndverkere.
Alle våre merskumpiper er håndlaget av 'Block Meerschaum' i Eskisehir i Tyrkia.
Fyll tobakkskammeret helt opp. Pipa blir krydret av tobakken selv og vil gi den beste smaken av tobakksblandingen din. Røyk bare samme sort tobakk i én pipe.
Hold pipa ved stammen til de ti første stappene er røykt ut. Ikke hold rundt pipehodet! Dette gjør at overflødig bivoks fra den første påføringen kan reabsorberes. Hold gjerne om pipehodet med rene hender etter den tiden. Flekker og smuss kan tørkes av med en myk klut fuktet med vann. Skulle pipehodet bli matt eller krittet, er det på tide å påføre et nytt lag med bivoks.
Hindre kakeoppbygging.!
I motsetning til briar, trenger merskum ikke en beskyttende karbonkake for å forhindre gjennombrenning. Bøy en piperenser i to og tørk ut innsiden av tobakkskammeret. Dersom du må renske ut innsiden for fastbrent slagg, gjør dette forsiktig med en skarp kniv eller et pipeverktøy. Oppbygging av slagg i en merskumpipe kan få pipa til å sprekke!
Røykefrekvensen øker fargingen. De beste resultatene oppnås ved å røyke to stapper per dag. Å røyke minimum fem stapper per uke opprettholder fargeleggingsprosessen.
For å få mest mulig glede av pipen, må den jevnlig renses og vedlikeholdes.
Etter hver røyking, bør man bruke en piperenser i røykkanalen i pipeskaftet og munnstykket. Med jevne mellomrom må også røykkanalen i pipeskaftet stakes opp, da det har en tendens til tettes ganske fort av slagg.
Slaggskorpen i pipehodet bør heller ikke bli for tykk og fjernes best ved hjelp av en pipeskraper. Ved normal bruk kan slaggskorpen med fordel reduseres etter et par hundre grams tobakksforbruk.
For å rengjøre røykkanalen i munnstykket, kan piperenseren fuktes godt med en rensevæske som løser opp størknet tjære og evt. slagg som har lagt seg der.
Den største vanskeligheten for en uøvet piperøyker og forresten også for mange viderekomne — er sur pipe. Det sier seg selv at en pipe som «snorker», spytter saus i munnen på røykeren og både smaker og stinker surt og motbydelig, aldri kan bli noen nytelse. Imidlertid er det en kjensgjerning at ingen behøver trekkes med en sur pipe, bare man passer den fra starten. Derfor skal vi ta for oss de viktigste forholdsregler for å unngå en sur pipe.
- Det første man må passe på er å kjøpe en pipe skåret av riktig trekvalitet. Tresorten må være så hard at den ikke akkumulerer tobakksaus.
- Pipen må alltid å røykes helt ut. Vær klar over at det er ens egen skyld at pipen blir sur, hvis man ikke røyker hvert eneste stopp helt til bunns — altså til siste trevl er blitt til aske og pipen kan bankes ut like lett som å slå asken av en sigar eller sigarett.
- Pipen må ikke ligge med tobakksrester - i en dag, et døgn eller enda lenger. Overser man dette faremomentet, er det fort gjort å legge fra seg en halvrøykt pipe. Og så er skaden skjedd, før man vet ordet av det. Grunnen til det sure, hvis man ikke røyker helt til bunns eller lar den ligge med rester i, er at tobakken utskiller fuktighet under røykingen mens den brenner. Den brennes vekk av varmen i pipen, etter som den kommer lengre og lengre ned. Men hvis man ikke karer ut det siste eller lar den ligge bare et døgn med tobakksrester, blir den uvegerlig sur. Det lyder utrolig, men det kan faktisk ta både 5 og 10 stopp — bunnrøykt — å få en pipe til å smake rent og normalt igjen etter at den har ligget selv bare natten over med halvrøykt stopp i seg.
- Ren pipe er en så selvfølgelig betingelse for å unngå sur snadde, at vi ikke trenger beskjeftige oss noe videre med det. Piperensere bør alltid være for hånden. Det er fornuftigst og mest økonomisk å kjøpe hundrepakninger og alltid gå med en 10-12 stykker på seg.
- Ikke driv rovdrift på pipen. Stopp og tenn fremfor alt aldri en pipe før den er blitt helt kald. Enten må man ha to piper å skifte på med, eller vente tålmodig mens den kjølner. En ekte piperøyker har alltid flere piper. Vanligvis regnes 4 stykker som en minimum.
- Ikke sikle i pipespissen. Det kan holde hardt for en som skal begynne helt fra grunnen. Det som skjer er jo, hvilket de fleste vel har lagt merke til, at piperøyk virker sterkere på slimhinnene og spyttkjertlene enn de fleste andre former for røyk. Hvis man for eksempel glemmer at en snadde må røykes langsomt og sindig, og tar til å trekke så kraftig at røyken blir fullstendig blåhvit og tett, protesterer spyttkjertlene. De setter seg i forsvarsstilling og begynner produsere langt mer spytt enn alminnelig.
Om pipen allerede er blitt sur.
Har du allikevel fått en sur pipe, kan den faktisk reddes med litt innsats. Tobakkskammeret renses med en spesialskrape eller kniv (vær forsiktig) slik at det ytterste laget av slaggskorpen fjernes. Røykkanal og og pipespiss (munnstykke) renses grundig med en piperenser. Gjerne med en piperenser fuktet med rødsprit eller piperens - for å løse opp og fjerne størknet, sur tobakksaus. Deretter henges pipen til utluftning (heng den opp i en hyssingstump) på et luftig og svalt sted. Etter ca en ukes lufting bør pipen igjen være ren og frisk.
