Publisert

Pipers utseende -tobakkspipe

En ekte piperøyker har dobbelt pipeglede. Han nyter både smak, aroma og alt som dermed henger sammen, og dessuten nyter han pipens form, farge, åremønsteret i treet og fargespillet i det.

Det vil si at den som vil være sikker på å få den pipen han blir mest glad i, også av to estetiske hensyn når han velger. Det finnes en mangfoldig vrimmel av pipemodel­ler. Visse merker kan fås i mer enn 125 forskjellige. Men det er 5 modeller som erfarne piperøykere så å si alltid kommer tilbake til som de beste — også når de i et ubesindig øyeblikk har forvillet seg ut i de mer fanta­sifulle modellers eksesser. Til generell orientering skal vi nevne dem her.

Billard   

er den best kjente modellen. Hodet har form som en tønne eller en sylinder.

Military

har samme hodeform som Billard, men den har en såkalt sadelspiss, hvilket vil si at spissen er flat­slipt så pipen skal bli lettere.

Dublin

har det karakteristiske «traktformede» hode med yttervegger som skråner innover så det nesten ender i en spiss.

Apple  

har form som et eple med avskåret topp, og

Bulldog

har en skrå plan flate fra overkant av hodet ned mot midten, hvor to horisontale riller skiller denne flaten fra den mer buede og avrundede fasong på underdelen av hodet.

På basis av disse grunnmodellene, som forøvrig de fleste pipefabrikker lager, er det skapt en mangfoldighet som hva angår bade lengde, størrelse, form og hode­stilling i forhold til skaftet, gir nær sagt ubegrensede mu­ligheter. Men erfaringen viser nesten bestandig at jo mer øvet og pasjonert piperøykeren er, dess fastere holder han på de nevnte, klassiske modellene, som så ubetinget har de beste røykeegenskapene.

En ekte piperøyker gleder seg også over pipens farge og åremønster. For å forstå og selv kjenne denne gleden, må man sette seg inn i hva det er ved veden som kan medvirke til virkelig pipeskjønnhet.

Aller tydeligst ser man dette i den typen som kalles virgin pipes. Navnet har de fått av sin jomfruelige uberørt­het. Her er hverken brukt voks, fargestoffer eller andre kunstige «skjønnhetsmidler». Veden er så lysegul, ren og ekte som da den ble skåret ut av ebauchon’en, bare med glansen etter poleringen.

Når man står foran en slik samling «jomfrupiper», oppdager man først for alvor hvor pent et pipehode kan være. Et sted ser man «fugleøynene» i veden veksle med årer, som går som mørkere streker bortover den lyse flaten. På en annen pipe kan man se lyse og mørke årer veksle vannrett bortover. På atter andre kan årene tegne snorrette, skiftevis lyse og mørke streker fra hodekanten til bunnen. Man må være piperøyker med liv og sjel for virkelig å kunne glede seg over dette vakre vekselspill i åretegninger og fargenyanser. Men alle de som har lært å sette pris på disse egenskapene hos bruyère-roten, får opplevelser og gleder som mer nøkterne og jordbundne naturer går glipp av.

Anskaffer man seg en jomfrupipe, får man den ekstra opplevelse å se den mørkne for hver gang. Fargespillet i åretegningen endrer seg ettersom pipen «modner», og man har den spesielle fornøyelsen å eie en pipe som ingen andre har maken til.

De fineste årene finner man på de pipene vi kaller straight grain, hvor de strekker seg helt jevnt og loddrett fra hodekant til bunn, der de samles på midten. Det er litt av en begivenhet når man finner et stykke bruyère med akkurat slike årringer. Derfor er straight grain sjeldne og koster atskillig mer enn andre piper.

Skeptikere ynder å påstå at det er snobberi å betale så meget bare fordi snadden ser litt annerledes ut enn de fleste andre. Men det må bare skyldes avind og manglende pipeforstand. Det er med piper som med perler. Noen føler og forstår gleden over å se på ekte perler, andre mener at de billige etterligninger kan være like bra. Og en straight grain er en perle blant piper. Men man skal ha god forstand og smak for å kunne forstå det.

Når en pipe er polert og eventuelt voksbehandlet, blir den en nyanse eller to dypere i fargen enn jomfrupipen. Men åremønsteret kan også her komme meget pent og tydelig fram. Piper behandlet slik betegnes som natural. Fargen kan enten være rødlig eller gulbrun, avhengig av i hvilket distrikt bruyèren har vokst.

Sandblåste piper fremkommer ved at man, når hodet er dreiet, blåser glødende sandkorn inn på overflaten. De bløteste delene av veden brennes vekk og den veksel­virkningen mellom høy og dyp overflate som oppstår, kan gi den sandblåste pipen en særegen skjønnhet som pipekjennere vurderer høyt.

Dessuten er sandblåste piper ganske lette. Opptil tre­djeparten av veden kan være brent bort, så man forstår lett at vektforskjellen mellom en sandblåst og en natural pipe av samme modell og størrelse kan bli betydelig. Men de sandblåste kan naturnødvendig ikke være så robuste som natural. Så hvis De er av mer brutalt gemytt, får De heller vente med å anskaffe sandblåst til De er så øvet at De kan behandle snaddene forsiktig nok.

 

Publisert

Pipetobakk – råtobakk

Råtobakkene

Virginiatobakken

kommer, som navnet sier, fra Virigina – den kolonien Sir Walter Raleigh grunnla. Bladene er temmelig store, og den ferdige tobakken har en kraftig lys gul farge. Mange inkarnerte piperøykere regner denne som sin yndlingstobakk. Men der finnes forskjellige typer Virginia. Man må ofte prøve seg fram før man finner den man foretrekker — forutsatt at man insisterer på ren Virginia.

Burleytobakken

dyrkes først og fremst i staten Kentucky i Amerika. Bladene er smalere enn Virginia og er rødlige i tonen. De er svært tørre. Derfor brukes de i stor utstrekning til fremstilling av de sausede tobakken. Det kan ofte være vanskelig å identifisere en Burley. Under fabrikasjonen kan det være tilsatt så meget saus at den har skiftet farge totalt.

Perique

dyrkes i den amerikanske staten Louisiana, på fuktige, sumpete jorder. Den er meget fuktig og nesten sort i behandlet stand. Aromaen er høyst særpreget. Den kan ikke beskrives. Den må oppleves, hvis man er tilstrekkelig «innbarket» snadderøyker til å tåle den ren. Det sies om Perique at bare en eneste pipe kan gi «selv trenede røkere alle de symptomer som konfirmanten får av den første sigaren». Så ille trenger det jo ikke bli. Men det er kraftig kost, særlig for begynnere.

Tilberedningsprosessen for Perique tar til umiddelbart etter bladhøsten. De legges i tykke, cirka en fot lange ruller, som anbringes forsiktig sammen i store presser, og utsettes for et kraftig, konstant trykk. Rullene blir liggende slik i press i flere måneder mens tobakken gjærer, lagres, blir mørk og meget smidig og får en fin, aromatisk duft.

Det er ingen stor produksjon av Perique. Den røkes sjelden ren. Man bruker den vesentlig i mixture som dermed får sitt pikante særpreg.

Latakia

er en ganske liten plante som dyrkes i Lilleasia. Den blir bare 15-20 cm høy. Av andre tobakksplanter bruker man vanligvis bare bladene, og i visse tilfeller fjerner man til og med bladstilker og nerver. Men når det gjelder Latakia, går man fram på en annen måte. Hele planten skjæres av med stilk, blad og blomst, som så i 3-6 måneder henger på snor og røkes sammen med andre planter over et bål av ved fra en bestemt asiatisk eik. Det er denne behandlingen som gir Latakia’en den spesielle og karakteristiske røksmaken og sorte fargen. Ekte Latakia er nesten like sterk og krydret som Perique. Den røkes bare sjelden ren, men brukes fortrinnsvis som ingrediens i mixture. Vanligvis er det meste som selges under betegnelsen Latakia ganske lett tobakk, tross den sorte fargen.

Imperietobakkene

dyrkes i de tidligere britiske koloniene. De kan være ganske velsmakende, men etter erfarne piperøkeres mening ikke så gode som andre. Rhodesia og Kenya er hovedprodusenter av disse tobakkene. Også. India er stor produsent av tobakk, men denne konsumeres for det meste på hjemmemarkedet.

Det er de råtobakkene vi har omtalt her som i alminnelighet brukes til pipetobakk. De fleste kan man få rene. Men vanligvis består de tobakkene man kjøper, av blandinger.
Man kan for eksempel få kjøpt ren Virginia. Men man kan også. få Virginia blandet av forskjellige sorter. Man kan få tobakker som består av forskjellige blends eller blandinger, f. eks. Virginia og Perique, Burley og Latakia, eller andre kombinasjoner, eller blandinger av enda flere forskjellige råtobakker, og som betegnes som mixtures.

Det sier seg selv at alle disse kombinasjonsmulighetene gir anledning til rik variasjon i smak og aroma. Men blanding og tilberedning krever lang erfaring og en uhyre sterkt utviklet smakssans. Derfor må vi på det bestemteste råde den ganske alminnelige røker fra å gå i gang med eksperimenter. Man hevder ofte om røkere som synes de har funnet det helt ideelle ved å mikse forskjellige, tobakker de har kjøpt ferdigblandet. Slike eksperimenter bør man holde seg unna. Man oppnår aldri så gode resultater som profesjonelle tobakksfolk kan nå. Som oftest oppdager man dessuten at man kan få kjøpt en ferdigblanding av samme smakstype, og akkurat en liten anelse bedre enn ens eget brygg.

Vil man endelig forsøke seg som tobakksalkymist, bør man to utgangspunkt i råtobakkene og lete fram det blandingsforholdet som gir en den høyeste nytelse. Det kan være et morsomt tidsfordriv, og det finnes noen ganske få tobakksbutikker som kan skaffe kundene alle sorter råtobakk i så smått at det blir rik anledning til å eksperimentere.

Publisert

Tilberedning av pipetobakk

Tilberedning av tobakk kan vi dele i to avsnitt:

1) Lagring og flavouring.
2) Skjæringen.

Tilberedningen kan begynne umiddelbart etter høstingen slik som med både Perique og Latakia — selv om det foregår forskjellig. Også andre tobakkslag kan lagres og forbehandles under særforhold, som ofte er fabrikantenes velbevarte hemmelighet. Derfor kan den ukyndige lett bli overrasket over å oppdage Virginia som er nesten like svart som Perique eller Latakia. Den mørke fargen kan både skyldes gjæringen, lagringen og etterprosessen.  Man må aldri la seg lure av fargen. Begynnere flest er tilbøyelige til å tro at lys tobakk må være mild og den mørke sterk. Men det kan man ikke stole på. Man bør prøve seg fram eller søke råd og veiledning hos en mer kyndig.

Flavouring

vil si at tobakken tilsettes bestemte smaks-stoffer som gir den en annen smak og aroma enn dens egen. Det kan være godt, og det kan være vondt. Om man liker det er en smakssak.
Det er en produksjonshemmelighet hvilke smaksemner som tilsettes de forskjellige tobakksmerker. Man kan få kjøpt tobakk som er så sterkt flavoured at det smaker mer parfyme enn tobakk. Noen synes det er raffinert. Men de fleste foretrekker å røke tobakk. Andre tilsetter smaksstoffer som fremhever tobakkens smak og aksentuerer den. Det kan for eksempel være tilfellet med de sausede tobakkene. Man kan tilsette en saus som hovedsakelig består av sviskesaft, og det smaker slett ikke ille. Enkelte lidenskapelige pleier også å gi tobakken noen dråper whisky eller cognac hvis den har stått og blitt for tørr. Det kan gi en ganske raffinert aroma.

Etter mer erfarne røkeres mening er det i våre lager ofte spørsmål om et visst misbruk av flavouring, især når det gjelder tobakk i de billigste kategoriene. Slagordet fra et salgssynspunkt er jo i dag at man skal gi forbrukerne det de vil ha. I vår strømlinjede, mekaniserte, ensrettede tid vil forbrukere flest helst ha allting mest mulig lettvint, harmløst og likt. Dette ønsket oppfyller fabrikantene beredvillig, når det dreier seg om tobakk i den billige prisklassen. De fleste av dem fremstilles etter prinsippet «mild, mildere, mildest». Deres vesentligste dyd er at man får røk i munnen når man har dem i snadden og tenner. Smaken er det som oftest bare ubetydelig forskjell på.

Korrekt anvendt kan flavouring som nevnt være et raffinement. Men den kan også være et skalkeskjul for slett kvalitet. Jo sterkere smaksstoffer man tilsetter, dess mer mister tobakken sin opprinnelige smak — altså også den dårlige. Begynnere og amatører kan ha hygge av de sterkt smaksatte og meget «milde» tobakkene. De kan ta brodden av innrøykings- og tilvenningsprosessen. Men så snart begynnerstadiet er over, vil det hos dem som blir virkelige piperøykere oppstå en naturlig trang til å røyke tobakk som smaker og dufter, og da helst litt særpreget.
Det er en utbredt misforståelse at det er snobberi å foretrekke importerte britiske tobakker — det som uelskverdige medmennesker kaller «engelsk syke». Det stemmer ikke. De kjente engelske merkene fremstilles på basis av ofte sekelgamle overleveringer. De settes sammen med det ene formål å gi en smaksopplevelse på høyde med det som i de siste 3-400 år har vært ansett som virkelig nytelse i piperøyking. Man har ikke latt seg ensrette av flertallets ønsker, men holdt seg til blandinger og kvaliteter som kan stå for eksperters krav. Derfor — og ikke av noen annen grunn — er så mange pipekjennere tilbøyelige til å foretrekke de importerte engelske og skotske tobakkene.

Skjæring

Skjæringen er neste faktor som kan få avgjørende innflytelse på smaken. Der er fire hovedtyper som vi skal gjennomgå, her.

Flake cut,

som også. kalles Cutcake eller Platetobakk, fremkommer ved at tobakken etter tilberedningen blir presset i blokker som skjæres i tynne skiver. Dem stopper man i pipen — en eller to av gangen — slik at endeflatene vender oppover. Det lyder kanskje rart. Men det er viktig at tobakken stoppes akkurat slik. Det er da at slik skåret tobakk får sin karakteristiske smak, sammenlignet med nøyaktig samme tobakksblanding skåret annerledes.
Platetobakk bør stoppes i den form den har i esken og med endeflatene opp.

Cut plug

lages på samme måte som flake cut, bare at platene etter skjæringen blir «rubbet» eller krafset opp. Mange tobakksmerker får man både i flake cut og cut plug. Blandingen er identisk. Bare skjæringen er forskjellig. Men forsøker man å røyke en pipe av hver skjæring umiddelbart etter hverandre, vil man bli overrasket over forskjellen i smaken. Det skyldes at de to skjæringene brenner helt forskjellig. Så lite skal det til for en som har trenet opp og utviklet smakssansen.

mixture

snittes råtobakken i lange, smale strimler. De forekommer i tre forskjellige bredder: «Coarse Cut», «Medium Cut» og «Fine Cut». Strimlene i coarse er de bredeste. Fine cut er så tynnstrimlet at tobakk med dette snittet ofte brukes til sigarettrulling.
Mixturesnittene brenner forskjellig og gir tilsvarende avvik i smaken som nevnt under platetobakken. Det er naturligvis en smakssak hvilket snitt man foretrekker. Man må prøve seg fram. Etter min mening er medium cut best. Røyker man fine cut, som forøvrig også er aldeles utmerket, skal man være oppmerksom på at den brenner svært lett. Man må være varsom med å suge for kraftig, og bokstavelig talt omtrent bare «puste» gjennom pipespissen. Ellers brenner tobakken så varmt at den biter på tungen.
I mixture er altså både blanding og snitt smaksbestemmende. Men det kan være verd å peke på nok en detalj. De lange strimlene i mixture muliggjør stoppe-teknikken «one flow»: man fortsetter å stoppe til pipen er full — uten å stanse underveis for å presse de enkelte lagene sammen. Med denne teknikken får man enkelte eller flere lag av de lange strimlene til å strekke seg helt fra pipebunn til hodekant. Når man tenner og røker, vil strimlene virke som en slags «lunte» og lede varmen nedover og gjøre det forholdsvis lett å røke et «stopp» med bare en tenning, hvilket avgjort gir den høyeste nytelse.

Spun cut

fremstilles av råtobakk skåret i lange strimler, som mixturen. Spun cut er også blanding, og de forskjellige merkene kan variere sterkt i smak.

Spun cut — som forøvrig også forekommer under betegnelsene «curly cut», «bird’s eye», ocurlies» — får man ved å tvinne strimlene til en lillefingertykk stang eller stokk som så snittes i ganske tynne, runde skiver. Blandingsforholdet i hver skive er nøyaktig ens, hvilket gir nøyaktig samme smak i hvert «stopp», forutsatt at pipen er stoppet like fast hver gang. Det kan ha betydning for en virkelig smaksbevisst piperøker. I mixture, der tobakkene ligger løst om hverandre, kan et stopp komme til inneholde for eksempel mer Latakia enn et annet, hvilket selvsagt forandrer smaken. Men spun cut gir trygghet på at alle stopp smaker likt, forutsatt — som sagt — at hvert stopp er foretatt på samme måte.
For stoppingen av spun cut gjelder det samme som for flake cut eller cut cake. Man bør ikke rubbe eller gnukke den mellom hendene, men stoppe den i den formen den har i boksen. Det skjer ingen større skade enn den vi beskrev ved omtalen av flake cut. Men hvis man likevel gnir ut spun cut, kan man like godt kjøpe mixture — iallfall ødelegger man det meste av spun cups egen sjarm ved å gni den i hånden først.
Når man stopper med spun cut, bør man være klar over at man helst skal stoppe curliene loddrett — særlig øverste lag. Hvis en av de små platene kommer vannrett — eller kanskje flere også for den saks skyld — blir det vanskeligere å få og holde fyr enn om platene kanttennes og brenner slik.

Granulert.

Fjerde hovedtype snitt er den som kalles granulert. Den finner man oftest i amerikansk tobakk. Bortsett fra at tobakken er annerledes tilberedt, og blandet av råtobakker som kan være vesensforskjellige fra de hittil nevnte, er dens mest karakteristiske trekk at den er skåret i nesten kvadratiske små biter som kan helles direkte fra boks ned i pipehodet og presses sammen med ett eneste kraftig trykk av tommel eller pekefinger.
Amerikansk granulert tobakk har — som sagt — sin ganske spesielle smak. Den er meget mild og — etter min mening — temmelig kjønnsløs. Men det kan være ganske hyggelig å «ta den innimellom» — eller som første morgenstart. Men det er en ganske annen historie, som vi skal komme tilbake til senere.

Før vi forlater tobakken for en stund, må vi komplettere bildet ved å snakke Litt om pakningene. All virkelig god tobakk leveres i blikkboks, som enten er vakuumforseglet eller loddet igjen med en tynn blikkplate rett under lokket, som har en kniv til å åpne med. Mangeårig erfaring viser at denne pakningen best bevarer aroma og smak i samme fine stand som da tobakken forlot fabrikken. Dessuten egner blikkboksen seg godt til å oppbevare den tobakken man ikke tar med seg. Skulle sentralvarmen ha tørket ut tobakken for meget, er det lett å plassere et stykke vått trekkpapir i bokslokket, og tobakken suger snart opp så meget at den får tilbake den fuktighetsgraden som smaker best.
De moderne plastkonvoluttene må betraktes som ennå et utslag av fabrikantønsket om å gi forbrukerne det de helst vil ha — ut fra massens sviktende forutsetninger for å dømme og bedømme med sakkunnskap. Derfor har man funnet på noe smart, praktisk, moderne som massene faller for — men som på langt nær løser oppgaven så tilfredsstillende som den gammeldagse gjennomprøvde pakningen.
Plastkonvoluttenes største ulempe er at de beskytter tobakken meget dårlig når de først er åpnet. Det er selvfølgelig individuelt hvor lang tid man tar på de 50 grammene en sånn plastpose gjerne inneholder. Men hvis man ikke er tobakknarkoman — hvilket ekte piperøkere aldri er — kan det godt gå 3-4 dager før tobakken er brukt opp. Ruskomsnusket i en sånn plastgreie som man har gått rundt med i 3-4 dager er helt sikkert ikke mye tess.
Vil De sikre Dem alltid å få mest mulig for tobakkspengene, hold Dem da til de merkene som kommer i vakuumforseglede blikkbokser og ha aldri mer i tobakkspungen enn De røker i løpet av en dag eller høyst to.

Publisert

Oppbevaring av pipetobakk

Når det gjelder tobakk må den oppbevares på en bestemt måte for å smake best. Pipetobakk modnes i hele sitt livsløp og må alltid ha korrekt temperatur og luftfuktighet.

I dag selges pipetobakk ofte i metallbokser som er vakuumpakket. Så lenge forseglingen ikke brytes, kan disse boksene ha tilnærmet uendelig holdbarhet. Men når lokket en gang er åpnet, tørker disse også ut temmelig fort.

Det vil derfor lønne seg å oppbevare tobakken i lufttette glass og oppbevare glassene mørkt og helst kjølig.

Vil man drive piperøykingen etter samme prinsipper som de pasjonerte piperøykere, bør man faktisk bevilge seg et tobakkskap med hygrometer og sørge for at luften i skapet alltid har rett fuktighetsgrad. Men vil man ikke spandere det et slikt skap koster, kan enklere løsninger også gjøre nytten. Den pasjonerte piperøyker vil, etter hvert som smakssansen utvikles og erfaringene melder seg, ha atskillige tobakksbokser stående. I et værelse eller et skap uten «befuktning» blir de for tørre temmelig fort.

Har man et eget tobakkskap, er problemet lett å avverge. Sett en skål med  en svamp i og heller vann på. Skålen setter man inn i skapet der svampen avgir akkurat så meget fuktighet at tobakken holder seg i riktig kondisjon. Skålen må etterfylles når vannet er fordampet.

Hvis man ikke har et eget tobakkskap kan man ty til mer direkte fukting. Når tobakken truer med å bli for tørr, skjærer man ut en skive trekkpapir som passer til tobakkboksens lokk. Papiret fukter man så det er helt vannmettet. Så anbringes det i lokket, vannet fordamper og tobakken får igjen den fuktigheten som den bør ha. Trekkpapir finnes så å si ikke å få tak i i dagen samfunn, men pipebutikken har et alternativ: Humidifier til pipetobakk  – dette er en liten hendig sak som er lett å bruke.

En enda bedre metode er å ta tobakken ut av esken, bre den forsiktig ut over et stykke papir, og dynke den med noen dråper vann. Så sopes tobakken forsiktig sammen til en haug, får ligge en tid, og vil være jevnt rå. Det er viktig å sørge for at pipetobakken bevarer fuktighetsgraden. Tørr pipetobakk mister en vesentlig del av sin fine smak og aroma. Den smuldrer lett og blir til snus og pulver som er uten nytelse i forhold til hva den har kostet. Derfor er det også økonomisk gunstig å pleie tobakken omhyggelig.

Av samme grunn er en tobakkspung noe av det første en virkelig piperøyker skaffer seg. Erfaringsmessig bør man nemlig aldri ha mer tobakk på seg enn man bruker i løpet av en dag — eller i høyden to.

Tobakkspunger finnes i utallige kvaliteter. De beste er av gummi, i to halvdeler som brettes inn i hverandre.  I den ene halvdelen fyller man tobakk, den annen bretter man omkring. Da ligger tobakken så lufttett og godt som det overhodet er mulig å oppbevare den. Tobakkspung av lær er heller ikke å forakte.

Noen anbefaler å legge en rå potetskive i boksene eller pungen. Metoden frarådes. Selv om potet og tobakk er i slekt, gir potetskiven tobakken en usmak som man jo helst skulle unngå. Dessuten vil potetskiven tilføre uønskede mikrober og gjærsopper og ofte mugner tobakken raskt med rå potetskiver blandet inn. Det beste er å bruke en dedikert humidifier.