Stikkord: tobakkspipe

Publisert av

Pipers utseende -tobakkspipe

Det finnes en mangfoldig vrimmel av pipemodel­ler. Visse merker kan fås i mer enn 125 forskjellige fasonger. Men det er 5 modeller som erfarne piperøykere så å si alltid kommer tilbake til som de beste. Til generell orientering skal vi nevne dem her.

Billard   

er den best kjente modellen. Hodet har form som en tønne eller en sylinder.

Poker

er vanligvis en Billiard med flat bunn på pipehodet, så den kan ligge på bordet uten bruk av stativ.

Apple  

har form som et eple med avskåret topp.

Military

har samme hodeform som Billard, men den har en såkalt sadelspiss, hvilket vil si at spissen er flat­slipt så pipen skal bli lettere.

Dublin

har det karakteristiske «traktformede» hode med yttervegger som skråner innover så det nesten ender i en spiss.

Bulldog

har en skrå plan flate fra overkant av hodet ned mot midten, hvor to horisontale riller skiller denne flaten fra den mer buede og avrundede fasong på underdelen av hodet.

På basis av disse grunnmodellene, som de fleste pipemakere lager, er det skapt en mangfoldighet innen lengde, størrelse, form og hode­stilling i forhold til skaftet, og det er nær sagt ubegrensede mu­ligheter. Men erfaringen viser nesten bestandig at jo mer øvet og pasjonert piperøykeren er, dess fastere holder han på de nevnte, klassiske modellene, som så ubetinget har de beste røykeegenskapene.

En ekte piperøyker har dobbelt pipeglede. Han nyter både smak, aroma og alt som dermed henger sammen, og dessuten nyter han pipens form, farge, åremønsteret i treet og fargespillet i det. Han gleder seg også over pipens farge og åremønster. For å forstå og selv kjenne denne gleden, må man sette seg inn i hva det er ved treverket som kan medvirke til virkelig pipeskjønnhet.

De aller fleste piper blir farget med beis før de poleres med voks eller lakkes. Fargene kan variere fra mørk sortbrun til kirsebærrød eller blå og grønn. 

Virgin Pipes

Virgin Pipes har fått navnet av sin jomfruelige uberørt­het. Her er verken brukt voks, fargestoffer eller andre kunstige «skjønnhetsmidler». Veden er så ren og ekte som da den ble skåret ut av emnet, bare med glansen etter poleringen.

Når man står foran en slik samling «jomfrupiper», oppdager man først for alvor hvor pent et pipehode kan være. Et sted ser man «fugleøynene» i veden veksle med årer, som går som mørkere streker bortover den lyse flaten. På en annen pipe kan man se lyse og mørke årer veksle vannrett bortover. På atter andre kan årene tegne snorrette, skiftevis lyse og mørke streker fra hodekanten til bunnen. Man må være piperøyker med liv og sjel for virkelig å kunne glede seg over dette vakre vekselspill i åretegninger og fargenyanser. Men alle de som har lært å sette pris på disse egenskapene hos bruyère-roten, får opplevelser og gleder som mer nøkterne og jordbundne naturer går glipp av.

Anskaffer man seg en jomfrupipe, får man den ekstra opplevelse å se den mørkne for hver gang den brukes. Fargespillet i åretegningene endrer seg ettersom pipen «modner», og man har den spesielle fornøyelsen å eie en pipe som ingen andre har maken til.

De fineste årene finner man på de pipene vi kaller straight grain, hvor de strekker seg helt jevnt og loddrett fra hodekant til bunn, der de samles på midten. Det er litt av en begivenhet når man finner et stykke bruyère med akkurat slike årringer. Derfor er straight grain sjeldne og koster atskillig mer enn andre piper.

Skeptikere ynder å påstå at det er snobberi å betale så meget bare fordi snadden ser litt annerledes ut enn de fleste andre.  Det er med piper som med perler. Noen føler og forstår gleden over å se på ekte perler, andre mener at de billige etterligninger kan være like bra. Og en straight grain er en perle blant piper. 

Når en pipe er bare er polert og eventuelt voksbehandlet, blir den en nyanse eller to dypere i fargen enn jomfrupipen. Men åremønsteret kan også her komme meget pent og tydelig fram. Piper behandlet slik betegnes som natural. Fargen kan enten være rødlig eller gulbrun, avhengig av i hvilket distrikt bruyèren har vokst.

Sandblåste piper fremkommer ved at man, når hodet er dreiet, blåser glødende sandkorn inn på overflaten. De bløteste delene av veden brennes vekk og den veksel­virkningen mellom høy og dyp overflate som oppstår, kan gi den sandblåste pipen en særegen skjønnhet som pipekjennere vurderer høyt.

Publisert av

Tilberedning av pipetobakk

Tilberedning av tobakk kan vi dele i to avsnitt:

1) Lagring og flavouring.
2) Skjæringen.

Tilberedningen kan begynne umiddelbart etter høstingen slik som med både Perique og Latakia — selv om det foregår forskjellig. Også andre tobakkslag kan lagres og forbehandles under særforhold, som ofte er fabrikantenes velbevarte hemmelighet. Derfor kan den ukyndige lett bli overrasket over å oppdage Virginia som er nesten like svart som Perique eller Latakia. Den mørke fargen kan både skyldes gjæringen, lagringen og etterprosessen.  Man må aldri la seg lure av fargen. Begynnere flest er tilbøyelige til å tro at lys tobakk må være mild og den mørke sterk. Men det kan man ikke stole på. Man bør prøve seg fram eller søke råd og veiledning hos en mer kyndig.

Flavouring

vil si at tobakken tilsettes bestemte smaks-stoffer som gir den en annen smak og aroma enn dens egen. Det kan være godt, og det kan være vondt. Om man liker det er en smakssak.
Det er en produksjonshemmelighet hvilke smaksemner som tilsettes de forskjellige tobakksmerker. Man kan få kjøpt tobakk som er så sterkt flavoured at det smaker mer parfyme enn tobakk. Noen synes det er raffinert. Men de fleste foretrekker å røke tobakk. Andre tilsetter smaksstoffer som fremhever tobakkens smak og aksentuerer den. Det kan for eksempel være tilfellet med de sausede tobakkene. Man kan tilsette en saus som hovedsakelig består av sviskesaft, og det smaker slett ikke ille. Enkelte lidenskapelige pleier også å gi tobakken noen dråper whisky eller cognac hvis den har stått og blitt for tørr. Det kan gi en ganske raffinert aroma.

Etter mer erfarne røkeres mening er det i våre lager ofte spørsmål om et visst misbruk av flavouring, især når det gjelder tobakk i de billigste kategoriene. Slagordet fra et salgssynspunkt er jo i dag at man skal gi forbrukerne det de vil ha. I vår strømlinjede, mekaniserte, ensrettede tid vil forbrukere flest helst ha allting mest mulig lettvint, harmløst og likt. Dette ønsket oppfyller fabrikantene beredvillig, når det dreier seg om tobakk i den billige prisklassen. De fleste av dem fremstilles etter prinsippet «mild, mildere, mildest». Deres vesentligste dyd er at man får røk i munnen når man har dem i snadden og tenner. Smaken er det som oftest bare ubetydelig forskjell på.

Korrekt anvendt kan flavouring som nevnt være et raffinement. Men den kan også være et skalkeskjul for slett kvalitet. Jo sterkere smaksstoffer man tilsetter, dess mer mister tobakken sin opprinnelige smak — altså også den dårlige. Begynnere og amatører kan ha hygge av de sterkt smaksatte og meget «milde» tobakkene. De kan ta brodden av innrøykings- og tilvenningsprosessen. Men så snart begynnerstadiet er over, vil det hos dem som blir virkelige piperøykere oppstå en naturlig trang til å røyke tobakk som smaker og dufter, og da helst litt særpreget.
Det er en utbredt misforståelse at det er snobberi å foretrekke importerte britiske tobakker — det som uelskverdige medmennesker kaller «engelsk syke». Det stemmer ikke. De kjente engelske merkene fremstilles på basis av ofte sekelgamle overleveringer. De settes sammen med det ene formål å gi en smaksopplevelse på høyde med det som i de siste 3-400 år har vært ansett som virkelig nytelse i piperøyking. Man har ikke latt seg ensrette av flertallets ønsker, men holdt seg til blandinger og kvaliteter som kan stå for eksperters krav. Derfor — og ikke av noen annen grunn — er så mange pipekjennere tilbøyelige til å foretrekke de importerte engelske og skotske tobakkene.

Skjæring

Skjæringen er neste faktor som kan få avgjørende innflytelse på smaken. Der er fire hovedtyper som vi skal gjennomgå, her.

Flake cut,

som også. kalles Cutcake eller Platetobakk, fremkommer ved at tobakken etter tilberedningen blir presset i blokker som skjæres i tynne skiver. Dem stopper man i pipen — en eller to av gangen — slik at endeflatene vender oppover. Det lyder kanskje rart. Men det er viktig at tobakken stoppes akkurat slik. Det er da at slik skåret tobakk får sin karakteristiske smak, sammenlignet med nøyaktig samme tobakksblanding skåret annerledes.
Platetobakk bør stoppes i den form den har i esken og med endeflatene opp.

Cut plug

lages på samme måte som flake cut, bare at platene etter skjæringen blir «rubbet» eller krafset opp. Mange tobakksmerker får man både i flake cut og cut plug. Blandingen er identisk. Bare skjæringen er forskjellig. Men forsøker man å røyke en pipe av hver skjæring umiddelbart etter hverandre, vil man bli overrasket over forskjellen i smaken. Det skyldes at de to skjæringene brenner helt forskjellig. Så lite skal det til for en som har trenet opp og utviklet smakssansen.

Mixture

snittes råtobakken i lange, smale strimler. De forekommer i tre forskjellige bredder: «Coarse Cut», «Medium Cut» og «Fine Cut». Strimlene i coarse er de bredeste. Fine cut er så tynnstrimlet at tobakk med dette snittet ofte brukes til sigarettrulling.
Mixturesnittene brenner forskjellig og gir tilsvarende avvik i smaken som nevnt under platetobakken. Det er naturligvis en smakssak hvilket snitt man foretrekker. Man må prøve seg fram. Etter min mening er medium cut best. Røyker man fine cut, som forøvrig også er aldeles utmerket, skal man være oppmerksom på at den brenner svært lett. Man må være varsom med å suge for kraftig, og bokstavelig talt omtrent bare «puste» gjennom pipespissen. Ellers brenner tobakken så varmt at den biter på tungen.
I mixture er altså både blanding og snitt smaksbestemmende. Men det kan være verd å peke på nok en detalj. De lange strimlene i mixture muliggjør stoppe-teknikken «one flow»: man fortsetter å stoppe til pipen er full — uten å stanse underveis for å presse de enkelte lagene sammen. Med denne teknikken får man enkelte eller flere lag av de lange strimlene til å strekke seg helt fra pipebunn til hodekant. Når man tenner og røker, vil strimlene virke som en slags «lunte» og lede varmen nedover og gjøre det forholdsvis lett å røke et «stopp» med bare en tenning, hvilket avgjort gir den høyeste nytelse.

Spun cut

fremstilles av råtobakk skåret i lange strimler, som mixturen. Spun cut er også blanding, og de forskjellige merkene kan variere sterkt i smak.

Spun cut — som forøvrig også forekommer under betegnelsene «curly cut», «bird’s eye», ocurlies» — får man ved å tvinne strimlene til en lillefingertykk stang eller stokk som så snittes i ganske tynne, runde skiver. Blandingsforholdet i hver skive er nøyaktig ens, hvilket gir nøyaktig samme smak i hvert «stopp», forutsatt at pipen er stoppet like fast hver gang. Det kan ha betydning for en virkelig smaksbevisst piperøker. I mixture, der tobakkene ligger løst om hverandre, kan et stopp komme til inneholde for eksempel mer Latakia enn et annet, hvilket selvsagt forandrer smaken. Men spun cut gir trygghet på at alle stopp smaker likt, forutsatt — som sagt — at hvert stopp er foretatt på samme måte.
For stoppingen av spun cut gjelder det samme som for flake cut eller cut cake. Man bør ikke rubbe eller gnukke den mellom hendene, men stoppe den i den formen den har i boksen. Det skjer ingen større skade enn den vi beskrev ved omtalen av flake cut. Men hvis man likevel gnir ut spun cut, kan man like godt kjøpe mixture — iallfall ødelegger man det meste av spun cups egen sjarm ved å gni den i hånden først.
Når man stopper med spun cut, bør man være klar over at man helst skal stoppe curliene loddrett — særlig øverste lag. Hvis en av de små platene kommer vannrett — eller kanskje flere også for den saks skyld — blir det vanskeligere å få og holde fyr enn om platene kanttennes og brenner slik.

Granulert.

Fjerde hovedtype snitt er den som kalles granulert. Den finner man oftest i amerikansk tobakk. Bortsett fra at tobakken er annerledes tilberedt, og blandet av råtobakker som kan være vesensforskjellige fra de hittil nevnte, er dens mest karakteristiske trekk at den er skåret i nesten kvadratiske små biter som kan helles direkte fra boks ned i pipehodet og presses sammen med ett eneste kraftig trykk av tommel eller pekefinger.
Amerikansk granulert tobakk har — som sagt — sin ganske spesielle smak. Den er meget mild og — etter min mening — temmelig kjønnsløs. Men det kan være ganske hyggelig å «ta den innimellom» — eller som første morgenstart. Men det er en ganske annen historie, som vi skal komme tilbake til senere.

Før vi forlater tobakken for en stund, må vi komplettere bildet ved å snakke Litt om pakningene. All virkelig god tobakk leveres i blikkboks, som enten er vakuumforseglet eller loddet igjen med en tynn blikkplate rett under lokket, som har en kniv til å åpne med. Mangeårig erfaring viser at denne pakningen best bevarer aroma og smak i samme fine stand som da tobakken forlot fabrikken. Dessuten egner blikkboksen seg godt til å oppbevare den tobakken man ikke tar med seg. Skulle sentralvarmen ha tørket ut tobakken for meget, er det lett å plassere et stykke vått trekkpapir i bokslokket, og tobakken suger snart opp så meget at den får tilbake den fuktighetsgraden som smaker best.
De moderne plastkonvoluttene må betraktes som ennå et utslag av fabrikantønsket om å gi forbrukerne det de helst vil ha — ut fra massens sviktende forutsetninger for å dømme og bedømme med sakkunnskap. Derfor har man funnet på noe smart, praktisk, moderne som massene faller for — men som på langt nær løser oppgaven så tilfredsstillende som den gammeldagse gjennomprøvde pakningen.
Plastkonvoluttenes største ulempe er at de beskytter tobakken meget dårlig når de først er åpnet. Det er selvfølgelig individuelt hvor lang tid man tar på de 50 grammene en sånn plastpose gjerne inneholder. Men hvis man ikke er tobakknarkoman — hvilket ekte piperøykere aldri er — kan det godt gå 3-4 dager før tobakken er brukt opp. Ruskomsnusket i en sånn plastgreie som man har gått rundt med i 3-4 dager er helt sikkert ikke mye tess.
Vil De sikre Dem alltid å få mest mulig for tobakkspengene, hold Dem da til de merkene som kommer i vakuumforseglede blikkbokser og ha aldri mer i tobakkspungen enn De røyker i løpet av en dag eller høyst to.