Publisert

Merskum – Meerschaum

Merskum er et mineral (sepiolitt – et magnesiumsilikat) som i hovedsak utvinnes i Eskisehir i Tyrkia. Merskum danner blekgule eller gråhvite masser som er særdeles bløte, porøse og flyter på vann, noe som har gitt opphav til navnet. (fra Tysk – Meerscham – havskum) Det har en matt, jordlignende overflate som blir blank ved polering. Mineralet kan finnes flytende i havet i Svartehavsregionen og derav navnet – havskum.

Den første registrerte bruken av merskum for å lage piper er fra rundt 1723. Mineralet ble raskt verdsatt som det perfekte materialet for å gi en kjølig, tørr og smakfull røyk. På grunn av den porøse naturen til merskum trekkes fuktighet og tobakkstjære dypt inn i steinen. Merskum ble en førsteklasses erstatning for de dagers leirpiper og forblir verdsatt til i dag, selv om briarpipene på midten av 1800-tallet har blitt de som er vanligst i bruk.

En merskumpipe er ofte rikt dekorert og lages av dyktige håndverkere.

Røyking av en merskumpipe

Fyll tobakkskammeret helt opp. Pipa blir krydret av tobakken selv og vil gi den beste smaken av tobakksblandingen din. Røyk bare samme sort tobakk i én pipe.

Hold pipa ved stammen til de ti første stappene er røykt ut. Ikke hold rundt pipehodet! Dette gjør at overflødig bivoks fra den første påføringen kan reabsorberes. Hold gjerne om pipehodet med rene hender etter den tiden. Flekker og smuss kan tørkes av med en myk klut fuktet med vann. Skulle pipehodet bli matt eller krittet, er det på tide å påføre et nytt lag med bivoks.

Hindre kakeoppbygging.!

I motsetning til briar, trenger merskum ikke en beskyttende karbonkake for å forhindre gjennombrenning. Bøy en piperenser i to og tørk ut innsiden av tobakkskammeret. Dersom du må renske ut innsiden for fastbrent slagg, gjør dette forsiktig med en skarp kniv eller et pipeverktøy. Oppbygging av slagg i en merskumpipe kan få pipa til å sprekke!

Røykefrekvensen øker fargingen. De beste resultatene oppnås ved å røyke to stapper per dag. Å røyke minimum fem stapper per uke opprettholder fargeleggingsprosessen.

Publisert

Valg av pipe

I pipebutikken kan man i hovedsak velge mellom to kvaliteter av piper – piper av pæretre eller piper av briar.

Pæretre

De billigste pipene er laget av pæretre – rotstokken av et gammelt pæretre som tørkes utendørs i flere år før det kuttes til emner som formes til tobakkspiper. Pæretre har ikke en så kompakt struktur i veden som briar. En pipe av pæretre må derfor røykes med omhu og aldri varmrøykes. Dersom en pipe røykes for hardt (for mye tobakk, for hardt sug), risikerer men at pipehodet sprekker av varmen.

I og med at pæretrepipene er så mye billigere enn briar, kan disse være en fin start for en nybegynner. Når man så finner at piperøyking er noe man vil fortsette med, er det på tide å investere litt mer i en dyrere pipe.

Briar

Piper i briar er kvalitetspiper. Briar er en svært kompakt tresort som ikke gir noe som helst smak til tobakken som røykes. En erfaren piperøyker vil ikke velge noe annet enn en briarpipe.

Krokpipe eller rett pipe

En krokpipe er en pipe der munnstykket er bøyd. Dette er den ikoniske fasongen vi finner på bilder av gamle fisker, sjøulker osv. En krokpipe har den fordelen at den henger lett og uanstrengt i munnen slik at hendene er frigjort, men behøver ikke holde på den hele tiden.

Ulempen med en krokpipe er at pipehodet kommer nærmere ansiktet slik at man kan få røyk øynene. Spytt kan også lett sive ned i munnstykket og samle seg i bunnen av pipehodet. Krokpiper er derfor ikke anbefalt for nybegynnere.

Rette piper bringer pipehodet lengre bort fra ansiktet, og om de holdes på korrekt måte, vil det heller ikke kunne renne spytt ned i munnstykket. I de fleste piperøykekonkurranser (ja, det er til og med verdensmesterskap i piperøyking) velger deltakerne rette piper, ikke minst for å kunne røyke sakte og kontrollert. I en slik konkurranse vinner den som klarer å holde liv i pipa lengst mulig.

Rette piper var de foretrukne pipemodellene på 50- og 60- tallet. Om man ser gamle filmer og annonser, vil som regel den piperøykende mannen benytte en rett pipe.

Publisert

Briar – tobakkpipens ‘mercedes’

Briar er en stor saktevoksende busk som tilhører trelyngfamilien (Erica Arborea) og som vokser naturlig i landene rundt Middelhavet. Busken blir som regel 1 – 4 meter høy og emner til pipelaging tas helt nederst på stammen, i overgangen mellom stamme og røtter. Den egner seg godt til formålet fordi den er hard, vanskelig å antenne og setter ikke smak på tobakksrøyken. Veden blir også brukt til knivskaft.

Briar blir delt inn i flere kvalitetsklasser, alt etter hvor gammel treet er. Dess eldre treet er, dess tettere og hardere er veden. I tillegg legges det vekt på mønsteret av årringer (‘grain’ på engelsk) og hvor fint dette vises i det ferdige produktet.

Før 1950 var det ikke uvanlig at man brukte briar som var rundt 250 år gammel, i dag er det vanlig at man bruker briar som er minst 30 år gammel.

Veden høstes, deles opp i emner som så kokes i vann for å fjerne kvae. Deretter lagres og tørkes emnene i minst ett år (gjerne flere) før de deles inn i mindre stykker som er passende for pipelaging.

I pipelagingen klassifiseres gjerne briar som Extra eller Extra-Extra alt etter hardhet og mønster.

Publisert

Å røyke pipe

Det finnes hundretusener som røker pipe. Virkelige pipe­røykere er det forholdsvis få av. Årsaken er at piperøyking er en kunst man må lære å beherske. Men det er en kjensgjerning man like godt kan gjøre seg klar over med det samme. I grunnen er det jo ikke noe merkelig i det.

Ingen kan kjøre bil uten å vite hvordan han skal bruke og betjene de forskjellige instrumenter og pedaler. Ingen kan bli fotballspiller før han lærer hvordan ballen skal sparkes, og hvilke regler det skal spilles etter. Ingen kan bli en dyktig danser før han har lært seg den rytme, de trinn og variasjoner som kan få ham til å føre seg smidig og behendig på et dansegulv, i stedet for å stavre avsted som en hund i et kjeglespill. Ingen kan bli en ordentlig elsker for han mestrer noen av alle de tusener av småtterier som ligger bak erotikkens underfundige og forjettende spill.

På samme måte forholder det seg med piperøykingen. Ingen kan bli piperøker med mindre han forstår hvordan den pipen han røker funksjonerer, hvordan den skal behandles for å virke best, hvilke tobakker den skal stoppes med, hvordan disse tobakker skal stoppes og røykes, og hvilke små finesser han kan benytte seg av for å gjøre nytelsen så fullkommen som mulig.

Det er naturligvis en frivillig sak om man Gidder å gjøre seg denne uleiligheten. Enhver kan kjøpe seg et trestykke med et hull i hver ende. I det ene kan han stoppe en tobakk som smaker som å rekke tungen ut av vinduet. Det andre kan han patte på, så han får røyk i mun­nen. Slik gjør de fleste det. Det er like enkelt som det er for en skolegutt å smugrøyke sin første sigarett. Det har bare ikke noe med piperyøking å gjøre.

Innrøyking av ny pipe

Når man skal røyke inn en ny pipe, bør det foregå med all den ettertanke og omhu oppgaven krever. Fram­gangsmåten kan være avgjørende for hvordan pipen kommer til å arte seg i fremtiden. Slumser man med inn­røykingen og altså mishandler pipen, risikerer man å ødelegge den og brenne den ut så den kreperer før tiden.

Valg av tobakk

Hvilken tobakk man bruker til de første stopp spiller en viss rolle for innrøykingsprosessen. Begynnere gjør ofte den feilen å foreta innrøykingen med en mild mixture. Det er det dummeste man kan gjøre. Det merkelige med mixture er at riktignok er den mild, men den må røykes meget langsomt for ikke å bite på tungen.  Under enhver omstendighet står man seg på å velge en godt sauset cut plug Som for eksempel Mac Barens Navy Flake. Cut plug har to fordeler i denne forbindelse. Den mildner sviingen på tungen og mun­nens slimhinner under innrøykingsprosessen og bygger fortere den beskyttende slaggskorpen som aske og fukt fra tobakken avleirer inne på pipeveggene. Dette slagget har avgjørende betydning for pipens fremtid. Dels beskytter slaggskorpen mot gjennombrenning, dels hjelper den til med å gi pipen dens fremtids­smak. Stopp pipehodet halvt eller to tredjedeler. Høyere må man ikke stoppe de første 6-8 gangene.

Stopping av pipen

Mange er ikke klar over hvor fast man skal stoppe. Det er en teft som kommer med øvelsen. Skal man gi en rettesnor, må det bli at man skal stoppe akkurat så fast at en uten vanskelighet kan «puste» gjennom pipe­munnstykket, og aldri så løst at man ikke kjenner at luften møter motstand når man trekker.  Tenningen må foregå grundig og omhyggelig. Man må passe på at hele stoppflaten har fattet — brannflaten. Når man har forvisset seg om at den side av saken er i orden, kan man gå i gang med selve røykingen.

Røykingen

 Så, langt kommet, må nybegynnere innstille seg på å lære noe helt nytt; for pipe røykes nemlig på en ganske annen måte enn man ellers røyker. Fra sigaretter er man vant til å ta korte, kraftige drag og blåse røyken fra seg. Det går ikke med pipe. Da må man røyke rolig fra første munnfull til siste tobakksfnugg er brent til aske.

Læreregler for denne teknikken går det ikke an å gi. Bare man gir tål, kommer det helt av seg selv. Men tålmodighet må til — og en like stor porsjon utholdenhet. Mens man ennå er uøvet, bør man bare røyke pipe når man har tid til å konsentrere hele sin oppmerksomhet om røykingen. En pipe må helst ikke gå ut før den er ferdigrøykt. Å rekke så langt krever både konsentrasjon og vilje­styrke. En pipe smaker alltid best om man kan klare å bruke bare en eller høyst to fyrstikker fra første gangs tenning til man banker ut. Piper av pæretre er lettere (og rimeligere) enn piper av briar og hardwood.  Imidlertid må piper av pæretre røykes med omtanke, da varmrøyking kan medføre at pipehodet slår sprekker eller brennes igjennom.

Går pipen ut under innrøykingen, tenner man igjen og fortsetter å røyke. Sånn holder man på helt til hvert bidige tobakksfnugg er forvandlet til aske. Selv om man føler seg fristet til å krafse ut de siste våte tobakksrestene på halvveien, må man beherske seg, og la det være. Disse klissbløte bladene kan nemlig danne begynnelsen til sur pipe, noe de fleste begynnere fører en fortvilet kamp mot. Unngår man dette, og røyker pipen helt til bunns hver gang, slipper man som oftest å ergre seg over sur pipe. Derfor må man fortsette til den bitre ende, selv om det i begynnelsen kanskje kan være hardt for den som ikke har fått sin ilddåp.

Etter røykingen 

Når snadden er røykt ut, tar man en piperenser og kjører den et par ganger gjennom røykkanalen. Da ser man om rens var nødvendig — men heller rense en gang for mye enn for lite. Under innrøykingen må man rense ofte, fordi det i røykkanalen setter seg særlig mye avfall både fra tobakken og røykerens spytt. Når pipen er ren, setter man den i pipestativet, som hører med til enhver piperøykers utstyr. Man kan få stativer som rommer fra én opp til et dusin piper. Uan­sett hvor beskjedent man starter, bør pipene alltid stå i stativ når de ikke brukes.  I pipestativet står de i riktig stilling med hodet ned og spissen skrått opp. Væsken fra røykkanalen kan renne ned i hodet og tørke av luften i værelset. Og det kommer «frisk luft» og gjennomtrekk i pipene selv når de står og hviler.

Munnstykket bør ikke fjernes mens pipen er varm. Da kan man da lett brekke av røret på dette. Dersom munnstykket sitter hardt også når pipen er kald, kan man smøre litt vaselin på røret, evt. også pusse forsiktig med fint sandpapir i hullet der røret settes inn.

Vær OBS på at om man brekker pipemunnstykket, så vil ikke dette være grunn til reklamasjon.

Publisert

Enkle råd om piperøyking

Basisutstyret for en piperøyker er foruten selve pipa og tobakken også

– Pipestopper (pipeverktøyet), piperensere og et gassdrevet fyrtøy.

Din første pipe trenger ikke være av den dyreste sorten, men en god pipe av et hardt treslag, f.eks Briar, vil gi en god smaksopplevelse og røkeglede.

En ny pipe må innrøykes – se eget innlegg om dette.

 

Pipen stoppes.

Å fylle pipa med tobakk kalles å stoppe en pipe.

En ny pipe bør de første 5 – 8 gangene ikke fylles mer enn 3/4 full.

Tenn pipen grundig og pass på at stort sett hele tobakksflaten tar fyr fra starten av. Bruk pipestopperen til å klemme på plass tobakk som gjerne reiser seg under prosessen. Ta noen kraftige drag mens du gjør dette.

Pipen røykes

Skal man full glede av pipen, må den ikke røykes for hurtig. Langsom og vedvarende røking sikrer at røyken ikke svir på tungen og man får full glede av røkens aroma.

En nybegynner vil sannsynligvis ha problemer med å holde gloen vedlike på et lavt temperaturnivå uten at den slokner. Det vil derfor være klokt å konsentrere seg helt og fullt om piperøykingen de første stoppene, istedet for å forsøke å kombinere røykningen med f.eks. kortspill eller heftige diskusjoner. Slokner pipen før den er røykt ut, bør den tennes så raskt som mulig igjen. Eller man kan skrape ut den brente tobakken, samt det øverste laget av den ubrente, da kan den godt ligge en liten stund. Dette for å unngå at asken infiserer den urøykte tobakken, noe som vil føre til at pipen kan bli surklete og at røyken får en sur og besk smak.
Bruk pipestopperen til å presse tobakken litt tettere når du merker at gloen er i ferd med å dø ut, samtidig med at du tar noen kraftige drag for å øke trekken.
NB! Dersom pipehodet begynner å bli varmt så legg øyeblikkelig pipen fra deg å la den hvile i 5 minutter. Det samme gjelder dersom man kjenner en brent tresmak.
Når man skal tenne opp en pipe som har sloknet, bør man helle ut asken på toppen og stoppe den resterende tobakken litt sammen med pipestopperen. Det vil etterhvert bli en erfaringssak hvor tett man selv ønsker å stoppe pipen for å oppnå optimal nytelse av røykingen. Det anbefales at pipen røykes helt til bunn (særlig i begynnelsen).
Et lite tips m.h.t. tobakk: Det er ingen tragedie om tobakken blir tørr i esken/posen. Den smaker like godt og er faktisk lettere å røke og å holde fyr enn fersk, nyåpnet tobakk. Men blir den for tørr så fungerer det gamle kjerringrådet om å legge en potetskive eller to oppi tobakken for å fukte den opp.

Pipen surkler

Dersom pipen blir surklete mens du røker, skyldes det høyst sannsynlig at det har satt seg et rusk i røykkanalen. I så fall: Ta av spissen (munnstykket) og stak opp røykkanalen med en piperenser.

Innhalering

Det er langt fra nødvendig å innhalere røyken. I piperøykning, som med sigarer, så er det smaken av god tobakk og pipe som er det sentrale. Og som vi alle vet så er det kun i munnhulen at smaksløkene sitter.

Rensing og vedlikehold

Når pipen er røykt ut slik at den er helt tørr i pipehodet, skal asken og eventuelle tobakksrester kunne tømmes ut ved å vende pipen opp-ned og gi den noen lette bank i bunnen med fingrene. Bruk pipeverktøy for å pirke ut tobakksrester. Derpå renses røykkanalen i såvel hode som munnstykke med en god piperenser. Legg pipen bort og la den lufte seg og «hvile» noen timer før neste stopp. Egentlig bør man ha flere piper, slik at hver pipe får en lang hvileperiode mellom hvert stopp.

Etter noe bruk vil det etterhvert dannes en slaggskorpe som blir tykkere og med tiden føre til en trang/tett røykkanal, og mindre indre diameter på hodet. Røykkanalen må man da stake opp med et lite bor (4-5 mm diameter) eller metallstang og gjerne renses med piperensere fuktet i rensevæske (rødsprit kan brukes). Slaggskorpen i pipehodet bør slipes ned med en spesialfreser med litt mindre tverrsnitt enn pipehodets indre diameter. Skorpen skal ikke fjernes helt, da den virker som beskyttelse som gjennombrenning. Men blir skorpen for tykk, vil den kunne få pipehodet til å sprekke.

Publisert

Innrøyking av en ny pipe

Når man skal røyke inn en ny pipe, bør det foregå med ettertanke og omhu. Fram­gangsmåten kan være avgjørende for hvordan pipen kommer til å arte seg i fremtiden. Slumser man med inn­røykingen og altså mishandler pipen, risikerer man å ødelegge den og brenne den ut så den kreperer før tiden.

Valg av tobakk

Hvilken tobakk man bruker til de første stopp spiller en viss rolle for innrøykingsprosessen. Begynnere gjør ofte den feilen å foreta innrøykingen med en mild mixture. Det merkelige med mixture er at riktignok er den mild, men den må røykes svært langsomt for ikke å bite på tungen. Dette, pluss det faktum at innrøykingsprosessen  kan være litt av en prøvelse for uøvede, gjør at man må velge tobakk som er best egnet for formålet.

Under enhver omstendighet står man seg på å velge en godt sauset  flaketobakk. Denne har to fordeler i denne forbindelse. Den mildner sviingen på tungen og mun­nens slimhinner under innrøykingsprosessen og bygger fortere den beskyttende slaggskorpen som aske og fukt fra tobakken avleirer inne på pipeveggene. Mac Barens Navy Flake er en slik tobakk som er velegnet til innrøyking av nye piper.

Dette slagget har avgjørende betydning for pipens fremtid. Dels beskytter slaggskorpen mot gjennombrenning, dels hjelper den til med å gi pipen dens fremtids­smak.

Velg altså en godt sauset flaketobakk til innrøykingen og stopp pipehodet halvt eller to tredjedeler. Høyere må man ikke stoppe de første 6-8 gangene.

Stopping av pipen

Mange er ikke klar over hvor fast man skal stoppe. Det er en teft som kommer med øvelse. Skal man gi en rettesnor, må det bli at man skal stoppe akkurat så fast at en uten vanskelighet kan «puste» gjennom pipe­munnstykket, og aldri så løst at man ikke kjenner at luften møter motstand når man trekker.

Tenningen må foregå grundig og omhyggelig. Man må passe på at hele stoppflaten har fattet — brannflaten. Når man har forvisset seg om at den side av saken er i orden, kan man gå i gang med selve røykingen.

Røykingen

Så, langt kommet, må nybegynnere innstille seg på å lære noe helt nytt; for pipe røykes nemlig på en ganske annen måte enn man ellers røyker. Fra sigaretter er man vant til å ta korte, kraftige drag og blåse røyken fra seg. Det går ikke med pipe. Da må man røyke rolig og sindig fra første puff til siste fnugg er brent til aske.

Læreregler for denne teknikken går det ikke an å gi. Bare man gir tål, kommer det helt av seg selv. Men tålmodighet må til — og en like stor porsjon utholdenhet.

Mens man ennå er uøvet, bør man bare røyke pipe når man har tid til å konsentrere hele sin oppmerksomhet om røykingen. En pipe må helst ikke gå ut før den er ferdigrøykt. Å rekke så langt krever både konsentrasjon og vilje­styrke. Men det er noe man må gjennom. En pipe smaker alltid best om man kan klare å bruke bare en eller høyst to fyrstikker fra første gangs tenning til man banker ut.

Unngå varmrøyking! En pipe skal aldri røykes så hardt at det ikke går an å holde rundt pipehodet!  Røyker du for hardt, kan pipehodet sprekke eller lakk flasse av (for lakkerte piper).  Veggene i pipehodet kan brenne gjennom og pipa er skadet for livet! Sakte, små forsiktige trekk er det som skal til – her gjelder det ikke om å lage størst mulig røyksky!

Går pipen ut under innrøykingen, tenner man igjen og fortsetter å røyke. Sånn holder man på helt til hvert bidige tobakksfnugg er forvandlet til aske.

Selv om man føler seg fristet til å krafse ut de siste våte tobakksrestene på halvveien, må man beherske seg, og la det være.  Unngår man dette, og røyker pipen helt til bunns hver gang, slipper man som oftest å ergre seg over sur pipe. Derfor må man fortsette til den bitre ende, selv om det i begynnelsen kanskje kan være hardt for den som ikke har fått sin ilddåp.

Etter røykingen

Når snadden er røykt ut, tar man en piperenser av den riktige lodne, fyldige, absorberende sorten — og kjører den et par ganger gjennom røykkanalen. Da ser man om rens var nødvendig — men heller rense en gang for mye enn for lite. Under innrøykingen må man rense ofte, fordi det i røykkanalen setter seg særlig mye avfall både fra tobakken og spyttet.

Når pipen er ren, setter man den i pipestativet, som hører med til enhver piperøykers utstyr. Man kan få stativer som rommer fra en opp til et dusin piper. Uan­sett hvor beskjedent man starter, bør pipene alltid stå i stativ når de ikke brukes. En piperøyker med selvrespekt utsetter ikke pipene for en sånn mishandling som å la dem ligge og flyte på et bord eller i et askebeger. De kan bli oppskrapt, falle på gulvet, eller få striper og merker som ødelegger utseendet.

I pipestativet står de i riktig stilling med hodet ned og spissen skrått opp. Væsken fra røykkanalen kan renne ned i hodet og tørke av luften i værelset. Og det kommer «frisk luft» og gjennomtrekk i pipene selv når de står og hviler.

Treet er på en måte en levende organisme. Det må puste og luftes ut når pipen ikke brukes.

Man må være forsiktig med hvor man plasserer pipe­stativet. Det må nemlig ikke stilles for nær ovn eller radi­ator. Som alt annet tre, arbeider også bruyèren.

Publisert

Pipetobakk – råtobakk

Råtobakkene

Virginiatobakken kommer, som navnet sier, fra den kolonien Sir Walter Raleigh grunnla. Bladene er temmelig store, og den ferdige tobakken har en kraftig lys gul farge. Mange inkarnerte piperøykere regner denne som sin yndlingstobakk. Men der finnes forskjellige typer Virginia. Man må ofte prøve seg fram før man finner den man foretrekker — forutsatt at man insisterer på ren Virginia.

Burleytobakken dyrkes først og fremst i staten Kentucky i Amerika. Bladene er smalere enn Virginia og er rødlige i tonen. De er svært tørre. Derfor brukes de i stor utstrekning til fremstilling av de sausede tobakken. Det kan ofte være vanskelig å identifisere en Burley. Under fabrikasjonen kan det være tilsatt så meget saus at den har skiftet farge totalt.

Perique dyrkes i den amerikanske staten Louisiana, på fuktige, sumpete jorder. Den er meget fuktig og nesten sort i behandlet stand. Aromaen er høyst særpreget. Den kan ikke beskrives. Den må oppleves, hvis man er tilstrekkelig «innbarket» snadderøyker til å tåle den ren. Det sies om Perique at bare en eneste pipe kan gi «selv trenede røkere alle de symptomer som konfirmanten får av den første sigaren». Så ille trenger det jo ikke bli. Men det er kraftig kost, særlig for begynnere.

Tilberedningsprosessen for Perique tar til umiddelbart etter bladhøsten. De legges i tykke, cirka en fot lange ruller, som anbringes forsiktig sammen i store presser, og utsettes for et kraftig, konstant trykk. Rullene blir liggende slik i press i flere måneder mens tobakken gjærer, lagres, blir mørk og meget smidig og får en fin, aromatisk duft.

Det er ingen stor produksjon av Perique. Den røkes sjelden ren. Man bruker den vesentlig i mixture som dermed får sitt pikante særpreg.

Latakia er en ganske liten plante som dyrkes i Lilleasia. Den blir bare 15-20 cm høy. Av andre tobakksplanter bruker man vanligvis bare bladene, og i visse tilfeller fjerner man til og med bladstilker og nerver. Men når det gjelder Latakia, går man fram på en annen måte. Hele planten skjæres av med stilk, blad og blomst, som så i 3-6 måneder henger på snor og røkes sammen med andre planter over et bål av ved fra en bestemt asiatisk eik. Det er denne behandlingen som gir Latakia’en den spesielle og karakteristiske røksmaken og sorte fargen. Ekte Latakia er nesten like sterk og krydret som Perique. Den røkes bare sjelden ren, men brukes fortrinnsvis som ingrediens i mixture. Vanligvis er det meste som selges under betegnelsen Latakia ganske lett tobakk, tross den sorte fargen.

Imperietobakkene dyrkes i de tidligere britiske koloniene. De kan være ganske velsmakende, men etter erfarne piperøkeres mening ikke så gode som andre. Rhodesia og Kenya er hovedprodusenter av disse tobakkene. Også. India er stor produsent av tobakk, men denne konsumeres for det meste på hjemmemarkedet.

Det er de råtobakkene vi har omtalt her som i alminnelighet brukes til pipetobakk. De fleste kan man få rene. Men vanligvis består de tobakkene man kjøper, av blandinger.
Man kan for eksempel få kjøpt ren Virginia. Men man kan også. få Virginia blandet av forskjellige sorter. Man kan få tobakker som består av forskjellige blends eller blandinger, f. eks. Virginia og Perique, Burley og Latakia, eller andre kombinasjoner, eller blandinger av enda flere forskjellige råtobakker, og som betegnes som mixtures.

Det sier seg selv at alle disse kombinasjonsmulighetene gir anledning til rik variasjon i smak og aroma. Men blanding og tilberedning krever lang erfaring og en uhyre sterkt utviklet smakssans. Derfor må vi på det bestemteste råde den ganske alminnelige røker fra å gå i gang med eksperimenter. Man hevder ofte om røkere som synes de har funnet det helt ideelle ved å mikse forskjellige, tobakker de har kjøpt ferdigblandet. Slike eksperimenter bør man holde seg unna. Man oppnår aldri så gode resultater som profesjonelle tobakksfolk kan nå. Som oftest oppdager man dessuten at man kan få kjøpt en ferdigblanding av samme smakstype, og akkurat en liten anelse bedre enn ens eget brygg.

Vil man endelig forsøke seg som tobakksalkymist, bør man to utgangspunkt i råtobakkene og lete fram det blandingsforholdet som gir en den høyeste nytelse. Det kan være et morsomt tidsfordriv, og det finnes noen ganske få tobakksbutikker som kan skaffe kundene alle sorter råtobakk i så smått at det blir rik anledning til å eksperimentere.

Publisert

Oppbevaring av pipetobakk

Når det gjelder tobakk må den oppbevares på en bestemt måte for å smake best. Pipetobakk modnes i hele sitt livsløp og må alltid ha korrekt temperatur og luftfuktighet.

I dag selges pipetobakk ofte i metallbokser som er vakuumpakket. Så lenge forseglingen ikke brytes, kan disse boksene ha tilnærmet uendelig holdbarhet. Men når lokket en gang er åpnet, tørker disse også ut temmelig fort.

Det vil derfor lønne seg å oppbevare tobakken i lufttette glass og oppbevare glassene mørkt og helst kjølig.

Vil man drive piperøykingen etter samme prinsipper som de pasjonerte piperøykere, bør man faktisk bevilge seg et tobakkskap med hygrometer og sørge for at luften i skapet alltid har rett fuktighetsgrad. Men vil man ikke spandere det et slikt skap koster, kan enklere løsninger også gjøre nytten. Den pasjonerte piperøyker vil, etter hvert som smakssansen utvikles og erfaringene melder seg, ha atskillige tobakksbokser stående. I et værelse eller et skap uten «befuktning» blir de for tørre temmelig fort.

Har man et eget tobakkskap, er problemet lett å avverge. Sett en skål med  en svamp i og heller vann på. Skålen setter man inn i skapet der svampen avgir akkurat så meget fuktighet at tobakken holder seg i riktig kondisjon. Skålen må etterfylles når vannet er fordampet.

Hvis man ikke har et eget tobakkskap kan man ty til mer direkte fukting. Når tobakken truer med å bli for tørr, skjærer man ut en skive trekkpapir som passer til tobakkboksens lokk. Papiret fukter man så det er helt vannmettet. Så anbringes det i lokket, vannet fordamper og tobakken får igjen den fuktigheten som den bør ha. Trekkpapir finnes så å si ikke å få tak i i dagen samfunn, men pipebutikken har et alternativ: Humidifier til pipetobakk  – dette er en liten hendig sak som er lett å bruke.

En enda bedre metode er å ta tobakken ut av esken, bre den forsiktig ut over et stykke papir, og dynke den med noen dråper vann. Så sopes tobakken forsiktig sammen til en haug, får ligge en tid, og vil være jevnt rå. Det er viktig å sørge for at pipetobakken bevarer fuktighetsgraden. Tørr pipetobakk mister en vesentlig del av sin fine smak og aroma. Den smuldrer lett og blir til snus og pulver som er uten nytelse i forhold til hva den har kostet. Derfor er det også økonomisk gunstig å pleie tobakken omhyggelig.

Av samme grunn er en tobakkspung noe av det første en virkelig piperøyker skaffer seg. Erfaringsmessig bør man nemlig aldri ha mer tobakk på seg enn man bruker i løpet av en dag — eller i høyden to.

Tobakkspunger finnes i utallige kvaliteter. De beste er av gummi, i to halvdeler som brettes inn i hverandre.  I den ene halvdelen fyller man tobakk, den annen bretter man omkring. Da ligger tobakken så lufttett og godt som det overhodet er mulig å oppbevare den.

Noen anbefaler å legge en rå potetskive i boksene eller pungen. Metoden frarådes. Selv om potet og tobakk er i slekt, gir potetskiven tobakken en usmak som man jo helst skulle unngå.

Publisert

Tilberedning av pipetobakk

Tilberedning av tobakk kan vi dele i to avsnitt:

1) Lagring og flavouring.
2) Skjæringen.

Tilberedningen kan begynne umiddelbart etter høstingen slik som med både Perique og Latakia — selv om det foregår forskjellig. Også andre tobakkslag kan lagres og forbehandles under særforhold, som ofte er fabrikantenes velbevarte hemmelighet. Derfor kan den ukyndige lett bli overrasket over å oppdage Virginia som er nesten like svart som Perique eller Latakia. Den mørke fargen kan både skyldes gjæringen, lagringen og etterprosessen.  Man må aldri la seg lure av fargen. Begynnere flest er tilbøyelige til å tro at lys tobakk må være mild og den mørke sterk. Men det kan man ikke stole på. Man bør prøve seg fram eller søke råd og veiledning hos en mer kyndig.

Flavouring

vil si at tobakken tilsettes bestemte smaks-stoffer som gir den en annen smak og aroma enn dens egen. Det kan være godt, og det kan være vondt. Om man liker det er en smakssak.
Det er en fabrikasjonshemmelighet hvilke smaksemner som tilsettes de forskjellige tobakksmerker. Man kan få kjøpt tobakk som er så sterkt flavoured at det smaker mer parfyme enn tobakk. Noen synes det er raffinert. Men de fleste foretrekker å røke tobakk. Andre tilsetter smaksstoffer som fremhever tobakkens smak og aksentuerer den. Det kan for eksempel være tilfellet med de sausede tobakkene. Man kan tilsette en saus som hovedsakelig består av sviskesaft, og det smaker slett ikke ille. Enkelte lidenskapelige pleier også å gi tobakken noen dråper whisky eller cognac hvis den har stått og blitt for tørr. Det kan gi en ganske raffinert aroma.

Etter mer erfarne røkeres mening er det i våre lager ofte spørsmål om et visst misbruk av flavouring, især når det gjelder tobakk i de billigste kategoriene. Slagordet fra et salgssynspunkt er jo i dag at man skal gi forbrukerne det de vil ha. I vår strømlinjede, mekaniserte, ensrettede tid vil forbrukere flest helst ha allting mest mulig lettvint, harmløst og likt. Dette ønsket oppfyller fabrikantene beredvillig, især — som sagt — når det dreier seg om tobakk i den billige prisklassen. De fleste av dem fremstilles etter prinsippet «mild, mildere, mildest». Deres vesentligste dyd er at man får røk i munnen når man har dem i snadden og tenner. Smaken er det som oftest bare ubetydelig forskjell på.

Korrekt anvendt kan flavouring som nevnt være et raffinement. Men den kan også være et skalkeskjul for slett kvalitet. Jo sterkere smaksstoffer man tilsetter, dess mer mister tobakken sin opprinnelige smak — altså også den dårlige. Begynnere og amatører kan ha hygge av de sterkt smaksatte og meget «milde» tobakkene. De kan to brodden av innrøkings- og tilvenningsprosessen. Men så snart begynnerstadiet er over, vil det hos dem som blir virkelige piperøkere oppstå en naturlig trang til å røke tobakk som smaker og dufter, og da helst litt særpreget.
Det er en utbredt misforståelse at det er snobberi å foretrekke importer britiske tobakker — det som uelskverdige medmennesker kaller «engelsk syke». Det stemmer ikke. De kjente engelske merkene fremstilles på basis av ofte sekelgamle overleveringer. De settes sammen med det ene formål å gi en smaksopplevelse på høyde med det som i de siste 3-400 år har vært ansett som virkelig nytelse i piperøking. Man har ikke latt seg ensrette av flertallsønsket, men holdt seg til blandinger og kvaliteter som kan stå for eksperters krav. Derfor — og ikke av noen annen grunn — er så mange pipekjennere tilbøyelige til å foretrekke de importerte engelske og skotske tobakkene.

Skjæring

Skjæringen er neste faktor som kan få avgjørende innflytelse på smaken. Der er fire hovedtyper som vi skal gjennomgå, her.

Flake cut,

som også. kalles Cutcake eller Platetobakk, fremkommer ved at tobakken etter tilberedningen blir presset i blokker som skjæres i tynne skiver. Dem stopper man i pipen — en eller to av gangen — slik at endeflatene vender oppover. Det lyder kanskje rart. Men det er viktig at tobakken stoppes akkurat slik. Det er da at slik skåret tobakk får sin karakteristiske smak, sammenlignet med nøyaktig samme tobakksblanding skåret annerledes.
Dette presiseres fordi så mange gjør den feil å gni platetobakk mellom hendene. Ikke gjør det. Tobakk er nesten like ømfintlig for fremmede lukt- og smaksstoffer som f. eks. smør. Hvis man har tatt i noe med sterk smak eller lukt — f. eks. en bensin- og oljeluktende bilmotor — eller kanskje ennå verre, et bildekk som lukter gummi lang vei — kan tobakken få en ekkel bismak som spolerer nytelsen fullstendig. Svette kan også forandre smaken på tobakk som «rubbes» mellom hendene og det er det ikke mange som sier de liker. Platetobakk bør stoppes i den form den har i esken og med endeflatene opp.

Cut plug

lages på samme måte som flake cut, bare at platene etter skjæringen blir «rubbet» eller krafset opp. Mange tobakksmerker får man både i flake cut og cut plug. Blandingen er identisk. Bare skjæringen er forskjellig. Men forsøker man å røke en pipe av hver skjæring umiddelbart etter hverandre, vil man bli overrasket over forskjellen i smaken. Det skyldes at de to skjæringene brenner helt forskjellig. Så lite skal det til for en som har trenet opp og utviklet smakssansen.

mixture

snittes råtobakken i lange, smale strimler. De forekommer i tre forskjellige bredder: «Coarse Cut», «Medium Cut» og «Fine Cut». Strimlene i coarse er de bredeste. Fine cut er så tynnstrimlet at tobakk med dette snittet ofte brukes til sigarettrulling.
Mixturesnittene brenner forskjellig og gir tilsvarende avvik i smaken som nevnt under platetobakken. Det er naturligvis en smakssak hvilket snitt man foretrekker. Man må prøve seg fram. Etter min mening er medium cut best. Røker man fine cut, som forøvrig også er aldeles utmerket, skal man være oppmerksom på at den brenner svært lett. Man må være varsom med å suge for kraftig, og bokstavelig talt omtrent bare «puste» gjennom pipespissen. Ellers brenner tobakken så varmt at den biter på tungen.
I mixture er altså både blanding og snitt smaksbestemmende. Men det kan være verd å peke på nok en detalj. De lange strimlene i mixture muliggjør stoppe-teknikken «one flow»: man fortsetter å stoppe til pipen er full — uten å stanse underveis for å presse de enkelte lagene sammen. Med denne teknikken får man enkelte eller flere lag av de lange strimlene til å strekke seg helt fra pipebunn til hodekant. Når man tenner og røker, vil strimlene virke som en slags «lunte» og lede varmen nedover og gjøre det forholdsvis lett å røke et «stopp» med bare en tenning, hvilket avgjort gir den høyeste nytelse.

Spun cut

fremstilles av råtobakk skåret i lange strimler, som mixturen. Spun cut er også blanding, og de forskjellige merkene kan variere sterkt i smak.
Spun cut — som forøvrig også forekommer under betegnelsene «curly cut», «bird’s eye», ocurlies» — får man ved å tvinne strimlene til en lillefingertykk stang eller stokk som så snittes i ganske tynne, runde skiver. Blandingsforholdet i hver skive er nøyaktig ens, hvilket gir nøyaktig samme smak i hvert «stopp», forutsatt at pipen er stoppet like fast hver gang. Det kan ha betydning for en virkelig smaksbevisst piperøker. I mixture, der tobakkene ligger løst om hverandre, kan et stopp komme til inneholde for eksempel mer Latakia enn et annet, hvilket selvsagt forandrer smaken. Men spun cut gir trygghet på at alle stopp smaker likt, forutsatt — som sagt — at hvert stopp er foretatt på samme måte.
For stoppingen av spun cut gjelder det samme som for flake cut eller cut cake. Man bør ikke rubbe eller gnukke den mellom hendene, men stoppe den i den formen den har i boksen. Det skjer ingen større skade enn den vi beskrev ved omtalen av flake cut. Men hvis man likevel gnir ut spun cut, kan man like godt kjøpe mixture — iallfall ødelegger man det meste av spun cups egen charme ved å gni den i hånden først.
Når man stopper med spun cut, bør man være klar over at man helst skal stoppe curliene loddrett — særlig øverste lag. Hvis en av de små platene kommer vannrett — eller kanskje flere også for den saks skyld — blir det vanskeligere å få og holde fyr enn om platene kanttennes og brenner slik.

Granulert.

Fjerde hovedtype snitt er den som kalles granulert. Den finner man oftest i amerikansk tobakk. Bortsett fra at tobakken er annerledes tilberedt, og blandet av råtobakker som kan være vesensforskjellige fra de hittil nevnte, er dens mest karakteristiske trekk at den er skåret i nesten kvadratiske små biter som kan helles direkte fra boks ned i pipehodet og presses sammen med ett eneste kraftig trykk av tommel eller pekefinger.
Amerikansk granulert tobakk har — som sagt — sin ganske spesielle smak. Den er meget mild og — etter min mening — temmelig kjønnsløs. Men det kan være ganske hyggelig å «ta den innimellom» — eller som første morgenstart. Men det er en ganske annen historie, som vi skal komme tilbake til senere.

Før vi forlater tobakken for en stund, må vi komplettere bildet ved å snakke Litt om pakningene. All virkelig god tobakk leveres i blikkboks, som enten er vakuumforseglet eller loddet igjen med en tynn blikkplate rett under lokket, som har en kniv til å åpne med. Mangeårig erfaring viser at denne pakningen best bevarer aroma og smak i samme fine stand som da tobakken forlot fabrikken. Dessuten egner blikkboksen seg godt til å oppbevare den tobakken man ikke tar med seg. Skulle sentralvarmen ha tørket ut tobakken for meget, er det lett å plassere et stykke vått trekkpapir i bokslokket, og tobakken suger snart opp så meget at den får tilbake den fuktighetsgraden som smaker best.
De moderne plastkonvoluttene må betraktes som ennå et utslag av fabrikantønsket om å gi forbrukerne det de helst vil ha — ut fra massens sviktende forutsetninger for å dømme og bedømme med sakkunnskap. Derfor har man funnet på noe smart, praktisk, moderne som massene faller for — men som på langt nær løser oppgaven så tilfredsstillende som den gammeldagse gjennomprøvde pakningen.
Plastkonvoluttenes største ulempe er at de beskytter tobakken meget dårlig når de først er åpnet. Det er selvfølgelig individuelt hvor lang tid man tar på de 50 grammene en sånn plastpose gjerne inneholder. Men hvis man ikke er tobakknarkoman — hvilket ekte piperøkere aldri er — kan det godt gå 3-4 dager før tobakken er brukt opp. Ruskomsnusket i en sånn plastgreie som man har gått rundt med i 3-4 dager er helt sikkert ikke mye tess.
Vil De sikre Dem alltid å få mest mulig for tobakkspengene, hold Dem da til de merkene som kommer i vakuumforseglede blikkbokser og ha aldri mer i tobakkspungen enn De røker i løpet av en dag eller høyst to.

 

Publisert

Sur pipe

Den største vanskeligheten for en uøvet piperøyker og forresten også for mange viderekomne — er sur pipe. Det sier seg selv at en pipe som «snorker», spytter saus i munnen på røykeren og både smaker og stinker surt og motbydelig, aldri kan bli noen nytelse. Imidlertid er det en kjensgjerning at ingen behøver trekkes med en sur pipe, bare man passer den fra starten. Derfor skal vi ta for oss de viktigste forholdsregler for å unngå en sur pipe.

  • Det første man må passe på er å kjøpe en pipe skåret av riktig trekvalitet. Tresorten må være så hard at den ikke akkumulerer tobakksaus.
  • Pipen må alltid å røykes helt ut. Vær klar over at det er ens egen skyld at pipen blir sur, hvis man ikke røyker hvert eneste stopp helt til bunns — altså til siste trevl er blitt til aske og pipen kan bankes ut like lett som å slå asken av en sigar eller sigarett.
  • Pipen må ikke ligge med tobakksrester  – i en dag, et døgn eller enda lenger. Overser man dette faremomentet, er det fort gjort å legge fra seg en halvrøykt pipe. Og så er skaden skjedd, før man vet ordet av det.  Grunnen til det sure, hvis man ikke røyker helt til bunns eller lar den ligge med rester i, er at tobakken utskiller fuktighet under røykingen mens den brenner. Den brennes vekk av varmen i pipen, etter som den kommer lengre og lengre ned.  Men hvis man karer ut det siste eller lar den ligge bare et døgn med tobakksrester, blir den uvegerlig sur.  Det lyder utrolig, men det kan faktisk ta både 5 og 10 stopp — bunnrøykt — å få en pipe til å smake rent og normalt igjen etter at den har ligget selv bare natten over med halvrøykt stopp i seg.
  • Ren pipe er en så selvfølgelig betingelse for å unngå sur snadde, at vi ikke trenger beskjeftige oss noe videre med det. Piperensere bør alltid være for hånden. Det er fornuftigst og mest økonomisk å kjøpe hundrepakninger og alltid gå med en 10-12 stykker på seg.
  • Ikke driv rovdrift på pipen. Stopp og tenn fremfor alt aldri en pipe før den er blitt helt kald. Enten må man ha to piper å skifte på med, eller vente tålmodig mens den kjølner.  En ekte piperøyker har alltid flere piper. Vanligvis regnes 4 stykker som en minimum.
  • Ikke sikle i pipespissen.  Det kan holde hardt for en som skal begynne helt fra grunnen. Det som skjer er jo, hvilket de fleste vel har lagt merke til, at piperøyk virker sterkere på slimhinnene og spyttkjertlene enn de fleste andre former for røyk. Hvis man for eksempel glemmer at en snadde må røykes langsomt og sindig, og tar til å trekke så kraftig at røyken blir fullstendig blåhvit og tett, protesterer spyttkjertlene. De setter seg i forsvarsstilling og begynner produsere langt mer spytt enn alminnelig.

Om pipen allerede er blitt sur. 

Har du allikevel fått en sur pipe, kan den faktisk reddes med litt innsats. Tobakkskammeret renses med en spesialskrape eller kniv (vær forsiktig) slik at det ytterste laget av slaggskorpen fjernes. Røykkanal og og pipespiss (munnstykke) renses grundig med en piperenser. Gjerne med en piperenser fuktet med rødsprit – for å løse opp og fjerne størknet, sur tobakksaus. Deretter henges pipen til utluftning (heng den opp i en hyssingstump) på et luftig og svalt sted. Etter ca en ukes lufting bør pipen igjen være ren og frisk.